Arbeidernes Idrettsforbund
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ble stiftet på en landskonferanse i Oslo 8. og 9. juni 1924, med Arbeidernes idrettsopposisjon som innbyder.
AIF var et idrettsforbund organisert av arbeiderbevegelsen som motvekt og alternativ til Norges Landsforbund for Idrett som var underlagt Forsvarsdepartementet og blant annet ble brukt til å rekruttere streikebrytere og medlemmer til den høyreaktivistiske organisasjonen Samfundshjelpen.
Utviklingen fram mot stiftelsen av gikk gjennom flere etapper. Allerede rundt 1910 ble det innen fagforeningene dannet egne arbeideridrettsforeninger. Disse var imidlertid tilsluttet det offisielle Norges Riksforbund for Idrett, som fra 1919 ble omorganisert under navnet Norges Landsforbund for idrett.
Mer markerte sosialistiske synspunkter på idrett oppsto i tiden omkring 1. verdenskrig, og kom klarest til uttrykk ved Grünerløkkens socialdemokratiske ungdomslags initiativ til opprettelsen av et idrttesutvalg for de sosialistiske ungdomslagene i Kristiania. Medlemmer av ungdomslagene stiftet i 1920 idrettslaget Spartacus. Det var ikke bare politiske årsaker til at arbeideridretten vokste utover 1920-årene. Idretten hadde også en rolle i arbeiderbevegelsens sosiale arbeid, og ga mange et tilbud i en tid preget av arbeidsløshet og sosial nød.
I 1922 ble Arbeidernes idrettsopposisjon dannet. Denne var ikke ment å skulle være noe eget forbund, men en organisasjon som skulle ivareta arbeiderklassens idrettslige interesser. Opposisjonen kom imidlertid snart i konflikt med Landsforbundet, og tanken om et eget forbund fikk også næring ved at flere av Landsforbundets lag støttet streikebryterorganisasjonen Samfundshjelpen.
De første årene etter stiftelsen var AIF tilsluttet Den Røde Sportsinternasjonale (RSI) som hadde sete i Moskva, men i 1931 meldte forbundet seg ut. AIF meldte seg heller ikke inn i den sosialistiske sportsinternasjonale (SASI), men samarbeidet med både RSI og SASI. AIF engasjerte seg sterkt i anti-fascistisk arbeid, og motarbeidet blant annet norsk deltagelse i olympiaden i Berlin.
Idrettslaget Spartakus som ble stiftet i 1920 og Arbeidernes Idrettskomite som ble stiftet i 1921 var grunnlaget for Arbeidernes Idrettsopposisjon, som ble stiftet i 1922 og ble til Arbeidernes Idrettsforbund i 1924. Forbundet hadde i starten 70 lag med 6000 medlemmer. Forbundet utviklet seg raskt, og vokste særlig mye på 1930-tallet. I 1939 hadde AIF hele 100 000 medlemmer. Logoen til AIF var en rød stjerne med bokstavene AIF i hvitt.
Formålet for AIF var å utvikle masseidretten, og de strede bevisst for å utvikle en form for idrett som sto i motsetning til den borgerlige konkurransementaliteten og elitedyrkingen. AIF-lagene ville dessuten utvikle hele mennesket, og arrangerte således studiesirkler om arbeidarbevegelsen og sosialismen, og klubbkveldar med foredrag, opplesning og underholdning.
En svært viktig side av virksomheten til AIF var at de bevisst satset på å organisere de mange arbeidsløse ungdommene, gi dem noe konstruktivt å holde på med, og hjelpe dem å holde motet oppe.
I 1936 stilte det «upolitiske» idrettsforbundet opp på Adolf Hitlers propaganda-olympiade, men AIF fulgte oppfordringen fra LO-kongressen i 1934 og boikottet Hitler-Tyskland. Arbeideridretten internasjonalt prøvde å få til en alternativ olympiade i Barcelona i Spania i 1936, men den kunne ikke gjennomføres da den spanske høyresiden under ledelse av general Franco samme år gikk til angrep på det spanske demokratiet og satte i gang den spanske borgerkrigen.
På slutten av 1930-talet ønsket ledende kretser i begge de norske idrettsforbundene at det skulle komme til samling, og Norges Idrettsforbund ble stiftet den 13. september 1940. På grunn av okkupasjonen begynte det likevel ikke arbeidet sitt før i 1946.

