Bibelens kanon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bibelens kanon er den samling av bøker i Bibelen som regnes av troende som hellige og inspirert av Gud. De bøkene som alminneligvis regnes som kanoniske, er de 66 bøkene som utgjør det gamle testamente og det nye testamente.

Innhold

[rediger] Apokryfene

De andre bøkene som i visse sammenhenger knyttes til Bibelen kalles apokryfer. Disse bøkene anses vanligvis for å være av mindre verdi eller uten verdi. Flere av apokryfene skriver seg fra tiden mellom hjemvendelsen fra Babylon og Jesu tid, og er altså eldre enn bøkene i de greske skrifter. Syv bøker som regnes som et tillegg til GT, har likevel oppnådd en viss utbredelse og tas med i den katolske og ortodoske kanon, de kalles De deuterokanoniske bøker.

[rediger] Det gamle testamentets kanon

Det gamle testamente er den samlingen av bøker som ble regnet for hellige av judeerne i fortiden. Judeerne hadde sin samling av bøker som de regnet for hellige. De bøkene er identiske med bøkene i GT og jødenes Tanakh. De var inndelt på en litt annen måte, man skilte mellom tre hoveddeler, loven, skriftene og profetene. I følge én tradisjon har disse skriftene blitt samlet av Esra. Jesus henviste ofte til profetene og skriftene, og han anerkjente gjerningene til Moses. Dette tas vanligvis som et vitnesbyrd om at kristne skal anse dette som hellige bøker. Disse skriftene ble derfor tatt opp i Bibelen av de kristne, sammen med det som ble kjent som NT.

[rediger] Det nye testamentets kanon

Samlingen av NT har derimot vært gjenstand for diskusjoner og tvil fra flere hold. Ofte sies det at kanoniseringen av disse bøkene ble endelig fullført på et kirkemøte i Karthago i år 397 evt, altså lenge etter de første kristnes tid. Imidlertid fantes det fortegnelser over bøkene fra før den tid. Man har flere fortegnelser fra ca år 170 som viser det.

Den eldste fortegnelsen er den som er kjent som Muratoris kanon. Det lengste bevarte eksemplaret av dette verket ble funnet på 1700-tallet av en italiensk historiker ved navn Lodovico Antonio Muratori. Dette eksemplaret ble skrevet omkring tusen år tidligere. Enkelte andre fragmenter er også kjent. Sannsynligvis ble teksten opprinnelig skrevet på gresk omkring år 175. Hvem som skrev teksten, er usikkert. Noen mener at den kan ha blitt skrevet av Clemens fra Alexandria, en kjent apologet. Andre mener at det kan ha vært skrevet av Hippolytus fra Roma, som skrev på gresk. Også andre skribenter har blitt foreslått. Men i denne teksten, som ikke i sin helhet er blitt bevart, blir de fleste av bøkene i NT nevnt. De få bøkene som man ikke finner, kan ha vært nevnt i den delen som er gått tapt. De pastorale brev (Timoteus og Titus) nevnes tydelig. Teksten nevner også noen andre bøker, og det sies at de ikke skal regnes med til de hellige skrifter. I tiden mellom dette verkets tilblivelse og kirkemøtet i Karthago kjenner man flere fortegnelser over kanoniske bøker, medregnet noen av kirkefedrenes bemerkninger som ble skrevet på 300-tallet. I noen av disse fortegnelsene utelates noen av bøkene, og noen ganger betviles ektheten av enkelte bøker.

[rediger] Synspunkter

De deuterokanoniske bøker ble tatt med i kirkens boksamling på 300-tallet etter ønske fra Augustinus, men de ble ikke almennt akseptert. De ble ikke anerkjent av alle de etterfølgende lærde. Hieronymus, som oversatte Bibelen til latin, så på dem som verdiløse og frarådet folk å lese dem. Under reformasjonen var det mange spekulasjoner rundt forskjellige apokryfiske verk. Ved konsilet i Trient i 1546 besluttet den katolske kirke å ta med de syv deuterokanoniske bøker i sin samling, mens Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra, ble utelatt. Disse bøkene brukes fortsatt i utstrakt grad i den ortodokse kirke.

Martin Luther så ikke på apokryfene som likeverdige med resten av Bibelen, men det ble hetende seg i lang tid at de kunne være nyttige å lese. Derfor ble de ofte lagt til som et tillegg til bibelutgaver også i protestantiske land.

Den etiopiske ortodokse kirke regner noen øvrige skrifter som en del av sin kanon, heriblant Enoks bok og Boken om Jubelårene.

Siste Dagers Hellige regner Mormons bok som gudommelig; den består av flere særegne bøker og forteller om mennesker som skal ha bodd i Amerika.

Også de bøkene som vanligvis regnes som kanoniske, har til tider vært utsatt for tvil. Luther betvilte på et tidspunkt ektheten av Esters bok, Hebreerbrevet, Jakobs brev, Judas' brev og Johannes' åpenbaring. (Se Lutherbibelen)

Også i dag har spørsmålene rundt kanoniske bøker blitt tatt opp. Noen argumenterer for at det nye testamente aldri har blitt fullstendig fastlagt og har derfor vist interesse for visse apokryfiske verk. Særlig kjent i denne forbindelse er Tomasevangeliet.