Ariel Sharon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Ariel Sharon Israels statsminister |
|
| Navn | Ariel Sharon |
| Regjeringstid | 2001-2006 |
| Født | 27. februar 1928 |
| Politisk parti | Likud, Kadima |
| Religion | Jødedommen |
Ariel Sharon (אריאל שרון, alternative transkripsjoner Scharon og Sjaron), med et ofte brukt kallenavn Arik ble født som Ariel Scheinermann 27. februar 1928 i Kfar Malal, som sønn av en polsk-tysk far, Smuel Scheinerman og en russisk mor, Dvora (Vera) er en tidligere israelsk general og politiker. Han ble rammet av hjerneslag 4. januar 2006, og har siden forblitt i en vedvarende vegetativ tilstand.
Innhold |
[rediger] Militær bakgrunn
Som 14-åring i 1942 sluttet Ariel seg til ungdomsgruppen Gadna, deretter til Haganah, de jødiske selvforsvarsstyrkene. Og han gjorde en rask karrière. Da uavhengighetskrigen startet i 1948, var 20-åringen blitt bataljonssjef. Han ble såret under kampene for å åpne veien til Jerusalem, ved Latrun.
Ved krigens slutt fikk Ariel Sharon kommandoen over Golani-brigaden, en kjent eliteavdeling. Han ble i 1950 sjef for den militære opplæringen i Israel og i 1951-52 ble han etterretningsoffiser i sentral- og nordkommandoen.
I 1952 trakk han seg fra daglig tjeneste og ble student på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Samtidig var han offiser i infanteriet i reservestyrkene.
I 1953 bad statsminister David Ben-Gurion ham om å sette opp en egen antiterror-avdeling. Sharon opprettet "Avdeling 101", som i 1954 ble slått sammen med fallskjermstyrkene. Denne avdelingen er kjent fra episoden hvor Sharon sprengte 40 hus i en landsby på Vestbredden og 69 sivile ble drept.
[rediger] Sinaikrigen
I 1956 ble Sharon sjef for fallskjermstyrkene. Under Sinaikrigen samme år ledet han styrken i en operasjon han i ettertid er blitt sterkt kritisert for: Et angrep på Mitla-passet midt i Sinai, før den israelske hovedstyrken kom fram dit, skulle stanse strømmen av egyptiske forsterkninger til fronten. Aksjonen var vellykket, men israelerne pådro seg 38 drepte og sårede.
I 1957 begynte Ariel Sharon studier ved militærakademiet i England. I 1958-62 studerte han jus ved Det hebraiske universitetet og tok eksamen. Samtidig hadde han flere militære oppdrag.
I 1964 ble han sjef for nord-kommandoen. På den tiden var det konflikt med Syria fordi syrerne forsøkte å lede vann vekk fra Jordan-elven slik at Israel ikke skulle kunne bruke vannet. Sharon gjennomførte aksjoner som stanset syrernes planer.
[rediger] Seksdagerskrigen
I 1966 ble han general. I 1967, under Seksdagerskrigen, kommanderte han panserstyrkene fra reserven. Etter kraftige panserslag nådde hans styrker Suez-kanalen.
I 1970 fikk han i oppdrag av forsvarsminister Moshe Dayan å gjøre slutt på aksjonene i Gaza. Metodene han brukte der, er også en del av bakgrunnen for beskyldninger om hensynsløshet.
[rediger] Yom Kippur-krigen
I juli 1973 søkte han avskjed fra hæren og trakk seg tilbake til sin bondegård, Sjikmimgården i Negev-ørkenen. Men der ble han ikke lenge: Allerede 6. oktober samme år, på jødenes mest hellige dag Yom Kippur, gikk Egypt og Syria til angrep på Israel. Sharon ble innkalt som sjef for panserstyrkene. I begynnelsen av krigen fikk egyptiske styrker kontrollen over bredden på begge sider av Suez-kanalen. Sharon ledet kampene som førte til at israelske styrker igjen nådde Suez-kanalen, at noen kom seg over den i båt og fikk opprettet et brohode på den andre siden. Etter hvert ble brohodet utvidet. De egyptiske luftvern-rakettene ble ødelagt, slik at det israelske flyvåpenet kunne operere temmelig fritt. Etter hvert hadde Sharons styrker omringet de egyptiske styrkene som stod på østsiden av Suez-kanalen.
I 1974 ble han valgt til medlem av Knesset og medlem av forsvarskomitéen. Men i slutten av året trakk han seg fra Knesset og dro tilbake til bondegården sin. Hensikten var å kunne beholde kommandoen over panserstyrkene (reserven), en stilling han ikke kunne ha hatt som medlem av Knesset.
Han ble av statsminister Yitzhak Rabin utpekt til forsvarsrådgiver i 1975. Sharon skulle hjelpe til med å få hæren på fote igjen etter en krig som gikk hardt ut over ryktet, særlig til toppsjiktet i hæren.
[rediger] Libanon-krigen
I juni 1982 gikk Israel, under Sharons ledelse, til angrep på PLO i Libanon. Det endte med at lederskapet i PLO måtte flykte til Tunisia.
Den episoden under Libanon-krigen som er blitt mest kjent, er at kristne falangister gikk til angrep på palestinere i flyktningeleirene Sabra og Chatila og drepte flere hundre. Ingen har beskyldt Israel for å ha deltatt i massakrene. Men det har vært mange beskyldninger mot Israel i alminnelighet og Ariel Sharon i særdeleshet for å ha godtatt stilltiende og/eller ikke ha brydd seg tilstrekkelig om å stanse massakrene. En kommisjon (Kahan-kommisjonen) som ble nedsatt i Israel for å granske saken konkluderte med at Sharon hadde et "indirekte ansvar" for det som skjedde, og fikk ham avsatt som forsvarsminister.
Sharon har selv alltid benektet noe ansvar. En bok skrevet av Robert M. Hatem forteller at det var Syria som stod bak gjennom dobbeltagenten Elie Hobeika. Han gikk for å være Israels mann, men var egentlig i Syrias tjeneste. Hatem var Hobeikas livvakt og støtter Sharons versjon. Hobeika var en nær venn av den nå avdøde diktatoren i Syria, Hafez al-Assad.
[rediger] Politisk karrière
Ariel Sharon ble innvalgt til Knesset for første gang i desember 1973 fra partiet Likud men gikk av vel et år senere for å bli sikkerhetsrådgiver til statsminister Yitzhak Rabin.
Likud er en politisk sammenslutning i Israel, grunnlagt 1973, med utgangspunkt i blant annet det konservative partiet Herut og andre høyrepartier.
I 1977 ble han igjen valgt inn i Knesset fra partiet Shlomzion som han grunnla før valget, men Sharon og hans parti gikk etter valget inn i partiet Herut.
Fra juni 1977 til 1981 var han landbruksminister i den første regjeringen til Menachem Begin. Som landbruksminister tok han initiativet til i alt 230 bosetninger i Judea og Samaria (Vestbredden), i Gaza og på Golan.
I perioden 1981-83 forsvarsminister i den andre regjeringen til Begin, deretter minister uten portefølje etter fremleggelsen av Kahan-kommisjonens kritiske rapport den 7. februar 1983.
September 1984 til juni 1990 industri- og handelsminister i koalisjonsregjeringen mellom Likud og Arbeiderpartiet. Den nasjonale samlingsregjeringen ble først ledet av Shimon Peres, deretter av Yitzhak Shamir.
Fra den 15. mars 1990 og frem til juli 1992 var Sharon minister for bygg, anlegg og boligbygging i regjeringen til Yitzhak Shamir. Tross det israelske byråkratiet klarte han å få bygd et rekordstort antall boliger: 144 000 leiligheter ble bygd, 22 000 renovert.
I juli 1996 ble han utnevnt til minister for nasjonal infrastruktur i regjeringen til Benjamin Netanjahu.
Han var utenriksminister fra 9. oktober 1998 frem til juli 1999.
I september 1999 ble Ariel Sharon valgt til leder av partiet Likud.
Den 6. februar 2001 ble Ariel Sharon valgt til Israels 11. statsminister i landets første direktevalg av statsminister.
I november 2005 brøt Sharon med høyrepartiet Likud, som han var med å stifte på 1970-tallet, og dannet et nytt sentrumsparti, Kadima-partiet, som han ville gå til nyvalg med.
[rediger] Sykdom
18. desember 2005 ble Sharon innlagt på Hadassah Ein Kerem-sykehuset i Jerusalem, angivelig etter å ha fått et mindre hjerneslag. I følge rapporter var han bevisstløs ved innleggelse, men kom senere til bevissthet [1], og ble utskrevet etter to dager. Han gjenopptok da sine plikter som statsminister.
4. januar 2006 ble Sharon rammet av et kraftig og livstruende hjerneblødning mens han oppholdt seg på sin farm i Negev-ørkenen, og ble innlagt på sykehus i Jerusalem. Han ble opererert to ganger, senere behandlet videre i respirator på intensivavdeling.
Etter operasjoner som tilsammen varte 9 timer var blødningene stanset, hjernen tømt for blod og tilstanden stabil. Men prognosene for å bli frisk igjen under slike medisinske omstendigheter er, ifølge medisinske spesialister ikke særlig gode.
6. januar 2006 ble Sharon igjen i i all hast operert for å stoppe nye blødninger i hjernen.
Straks Sharon mistet bevisstheten besluttet den israelske riksadvokaten at Sharon juridisk sett var å anse som «midlertidig indisponert» og utnevnte finansminister og visestatsminister Ehud Olmert (60) til fungerende statsminister i Israel.
[rediger] Familie
Sharon har blitt enkemann to ganger. Han giftet seg med sin første kone, Margalit, den 29. mars 1953, kort tid etter at han ble militær instruktør. Sammen fikk de sønnen Gur.
Margalit Sharon (kalt Gali) var opprinnelig fra Romania. De traff hverandre i 1947. Hun omkom i en trafikkulykke den 6. mai 1962. Sønnen Gur døde i en tragisk skyteulykke i oktober 1967 (på den jødiske nyttårsdagen Rosh Hashana), etter at en venn skjøt ham mens de lekte med Sharons gevær.
Etter Margalits død giftet Sharon seg med hennes yngre søster Lily. Deres to barn er sønnene Omri (født 8. august 1964) og Gil'ad (Gilead). Lily Sharon døde av lungekreft i mars 2000, 63 år gammel. Ariel Sharon har to barnebarn, tvillingene Rotem og Danya.
[rediger] Kritikk
I 1953 ledet han som ung offiser et angrep på landsbyen Qibya. De israelske styrkene sprengte i lufta en rekke hus hvor det befant seg kvinner og barn. 59 mennesker ble drept. I ettertid ble dette angrepet sterkt kritisert og mange har hevdet at dette er en krigsforbrytelse.
[rediger] Massakrene i Sabra og Shatila
En israelsk undersøkelseskomité, Kahan-kommisjonen, holdt ham indirekte ansvarlig for massakrene som libanesiske falangister, ledet av Hobeika, gjennomførte på et stort antall palestinere i flyktningeleirene Sabra og Shatila i 1982, og anbefalte at han skulle bli fjernet fra posten som forsvarsminister.
Siden 2001 har han vært Israels statsminister, og han etterfulgte Ehud Barak. Aksjoner han har igangsatt mot palestinerne blir av noen betegnet som klare brudd på Genève-konvensjonene, blant annet gjelder dette etablering av israelske bosetninger på Vestbredden, ødeleggelse av palestinsk bebyggelse og infrastruktur og drap på palestinske sivile.
Landets myndigheter påpeker at Israel i henhold til folkeretten er forpliktet til å opprettholde ro og orden også i de omstridte områdene som landet administrerer og at de har full rett og plikt til å forsvare landets innbyggere.
Menneskerettighetsgrupper har forsøkt å få Sharon straffeforfulgt for påståtte krigsforbrytelser, og av denne grunnen har han reist lite utenfor Israel, særlig før han ble statsminister. Han besøkte Molde og Norge i 2003.
[rediger] Korrupsjonsanklager
Sharon har blitt anklaget for korrupsjon, og statsadvokaten anbefaler straffeforfølgelse. Riksadvokaten har imidlertid henlagt saken på grunn av bevismangel. Dette opprører mange politiske motstandere, som i likhet med statsadvokaten mener bevisene er klare.
Sharon er en kontroversiell og omdiskutert politiker både i og utenfor Israel. Hans taktiske trekk har vist seg svært vanskelige å forutsi.
[rediger] Tilbaketrekning fra Gaza
Sharon har fått flertall i regjeringen for tilbaketrekning fra Gaza, men vil beholde omfattende bosetninger på den okkuperte Vestbredden. Den historiske tilbaketrekningen, som delvis ble gjennomført med tvang i august 2005, ble sterkt kritisert av et stort mindretall i Israel. Mange bosettere hevder at Sharon er en forræder.
[rediger] Bygging av mur
Hans bygging av en stor mur på palestinsk territorium har blitt nesten enstemmig fordømt av FN (bare Israel, USA, Mikronesia og Marshalløyene stemte mot), og erklært folkerettsstridig av den Internasjonale domstolen i Haag.
Israel påpeker at det er feilaktig å kalle dette en mur, og at det i realiteten er et sikkerhetsgjerde, der 95% av traséen er gjerde, mens 5 % i de tettbygde strøkene er en mur. Gjerdet er bygd som en barrière for å stoppe gjentatte terrorangrep, ifølge landets myndigheter.
Sharon har en rekke ganger utført det mange anså for umulig, og han har vært i og nær begivenhetenes sentrum i mange år. Uansett om man er enig men ham eller ikke: Han vil i følge politiske kommentatorer bli stående som en av gigantene i Israels historie. Og en av de mest kontroversielle.
| Forgjenger: Ingen |
Partileder for Kadima |
Etterfølger: Ehud Olmert |
| Forgjenger: Ehud Barak |
Israels statsminister |
|
| Forgjenger: Benjamin Netanyahu |
Partileder for Likud |
Etterfølger: Benjamin Netanyahu |
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
| Wikiquote: Ariel Sharon – Sitater |

