Beleiringen av Kristianopel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Beleiringen av Kristianopel
Konflikt: Gyldenløvefeiden
{{{underskrift}}}
Dato: 11. til 25. februar 1677
Sted: Kristianopel i Blekinge
Resultat: Svensk seier
Casus belli: {{{casus}}}
Territorieforandringer: {{{territorie}}}
Parter
Sverige Danmark-Norge
Kommandanter
Johan Gyllenstierna og oberst Axel Wachtmeister oberst Valentin von Lützow
Styrke
Ikke kjent 750 soldater og 150 bevæpnede borgere
Tap
Ikke kjent Mesteparten omkommet i fangemarsj, over 70 henrettet
{{{notater}}}


Beleiringen av Kristianopel var som ledd i bekjempelse av snapphaneplaget som snapphanenes geriljakrigføring var også kjent sådant.

Innhold

[rediger] Bakgrunnen

Da Karl XI rykket fra Bälteberga den 9. januar 1677 i retning mot Kristianstad gikk han inn i det meste aktive operasjonsområdet for snapphanene som hadde deres baser i Kristianstad, Karlshamn og Kristianopel. Etter å gått i vinterkvarter på Vä sørvest for Kristianstad som vist seg uinntakelige gir han sin rådgiver Johan Gyllenstierna oppdraget med å bekjemper snapphanene hvis virksomhet tok for mange soldater inn i sikringsoppdrag rundt om i Skåne og Blekinge.

Gyllenstierna deretter tilkalt seg Ebbe Ulfeld og Pontus De la Gardie med en bondehær fra Småland. Snapphanene var i fakta milits på de okkuperte danske-norske landskaper med en viss militær direksjon og disse smålandske bondesoldater som var kalt inn i tjeneste, var ikke mye forskjellige fra snapphanene i et militær perspektiv. Likevel nektet svenskene å anerkjente snapphaner som militære styrker og dermed behandlet dem som banditt og forræderne med en hyklerisk holdning. Tilfangetatte snapphaner blir vanligvis henrettet og bønder fra selve Sverige var de verste i bruk av avrettningsmetode.

Allerede i november 1676 hadde Pontus De la Gardie gått til angrep med egne styrker på Kristianopel, men blir slått tilbake av de danske forsvarerne som skal ha felt ned opptil 500 svenske soldater og bøndesoldater. Etter stormangrepet var slått tilbake ville De la Gardie beleire byen, men blir beordret tilbake til Karl XIs hær i forkanten av Slaget ved Lund i desember 1676.

[rediger] Beleiringen

Den 11. februar kom Ebbe Ulfeld og Gyllenstierna med rundt hundre soldater i et beleiringstren støttet av få tusener av bondesoldater til Kristianopel som blir lagt under beleiring og allerede den 14. februar satt under beskytning. I seks dager var byen og festningsverkene lagt under et kraftig bombardement som ledet til store ødeleggelser. Ved den 25. februar var det skapt en stor bresje i bymuren så en storming kunne blir foretatt. Bresjen og de store skader på festningsverkene gjort det uunngåelig for oberst von Lützow å kapitulert dersom hvis byen blir tatt ved storm, vil ingen nåde være gitt.

[rediger] Etterspillet

Garnisonen fikk marsjere ut, men rundt et syttitall snapphaner og bevæpnede menn av befolkningen i Kristianopel blir ført ut og henrettet ved streile og hjul der den avrettede mannen blir radbrutt og festet til et hjul som så blir plassert på en påle for å dør langsomt. Dessuten opplevde de danske soldatene løftebrudd da de blir tatt som fanger og ført vekk fra deres hjem på Sjælland gjennom Sverige til Norge. Under fangemarsjen omkommet hundrevis under mangel på mat, pleie og av utmattelse. Bare en liten del kom fram i sikkerheten.

Løftebruddet var et klart overgrep etter krigens sedvane og unnskyldninger fra den svenske ledelsen har alltid vist seg meget dårlig begrunnet. Dette gav støttet til en ussel fangebehandling og systematisk bruk av løftebrudd som rammet tusenvis av uheldige soldater på begge parter under krigen.

von Lützow kom til København der han blir stilt for en krigsrett og dømt til døden for så å blir benådet på henrettelsesstedet der bøddelen tok hans sverd og brøt det i to. Etter ydmykelsen var han kastet ut av hæren ved «avskjed i unåde.»

Kristianopel blir holdt okkupert av svenskene under oberstløytnant Skytte som fikk kongelige ordre om å ødelegger byen etter befolkningen var blitt tvangsflyttet til resten av Blekinge, dette var purret flere ganger i 1677 og 1678 uten at kommandantene ville fulgt disse ordrer av Karl XI. Som et resultat blir byen reddet fra å blir utslettet for godt og fremdeles eksister i dag med et intakt bymurverk på tre kilometer lengde.

[rediger] Kilder

Claes-Göran Isacson, Skånska kriget 2000 ISBN 9188930874