Almenmedisin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Almenmedisin er den medisinske spesialitet som omhandler primærhelsetjenesten. Primærhelsetjenesten utgjøres av de leger som pasientene oftest henvender seg først til (i Norge og i mange andre land). Det vil si at pasientene ikke er henvist dit av annen lege, i motsetning til sekundærhelsetjenesten.

Almenmedisinere arbeider i den kommunale helsetjenesten eller privat praksis, men ikke på sykehus. Almenmedisin som egen medisinsk spesialitet er forholdsvis ny, og ble i Norge opprettet på 1980-tallet. Enhver lege kan åpne en almenpraksis. Mange er imidlertid blitt spesialister i allmennmedisin.

Arbeidsmetodene i allmennmedisin skiller seg fra andre sykehusbaserte spesialiteter. Symptomer og plager møtes oftest tidlig i forløpet av en sykdom. De fleste symptomer og plager går over av seg selv. Forekomsten av alvorlig sykdom er derfor mindre enn blant de sykehusbaserte spesialitetene. En full tids allmennlege vil ofte ikke møte mere enn et krefttilfelle årlig, mens mange kommer til legen nettopp for å få avkreftet slik alvorlig sykdom.

I Norge utføres også det meste av legearbeid ved sykehjem, helsestasjoner og legevakt av allmennmedisinere.

Kravene til å bli spesialist i allmennmedisin er:

  • 4 års tjeneste i allmennpraksis (minst 37.5 timer/uke)
  • Minst 40 legevakter
  • 1 års tjeneste ved klinisk sykehusavdeling eller poliklinikk
  • Fullført 2-årig utdanningsprogram i form av veiledningsgruppe
  • Gjennomførte kurs, noen obligatoriske for alle og noen valgt etter emne

Unikt i norsk sammenheng er et krav om resertifisering hvert 5. år for å beholde sin godkjenning, med krav til minimum tjeneste i allmennmedisin, og diverse andre aktiviteter fra listen over.

[rediger] Eksterne lenker

  • Steinar Hunskaar (red.):  ISBN 8205307792 Allmennmedisin 2.. utg. s. 832 sider. Gyldendal. (2003) – Hunskaars introduksjon til allmennmedisin..