Aasmund Olavsson Vinje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
Aasmund Olavsson Vinje
Forstørr
Aasmund Olavsson Vinje

Aasmund Olavsson Vinje (født 6. april 1818, død 30. juli 1870) var en norsk forfatter og journalist som huskes for sin poesi, reiseskildringer og som foregangsmann i å bruke nynorsk skriftspråk. Kjente dikt er «Våren», «Ved Rundarne», «Den dag kjem aldri» og «Blåmann». Han var født i Telemark fylke og vokst opp på husmannsplassen kalt "Plassen" eller "plassevja" i Vinjestoga. Familien var fattig men glad i litteratur, og Vinje fikk tidlig smaken på å lese.

Innhold

[rediger] Innledning

Vinje ble født i Vinje i Telemark. Familien var fattig, men glad i å lese og Vinje fikk tidlig sansen for lesning. Han gikk på Heltbergs studentfabrikk og utdannet seg senere til jurist. Han var politisk aktiv og mistet sin stilling i staten da han kritiserte norsk utenrikspolitikk. Vinje var en av de første som aktivt tok i bruk det norske landsmålet som Ivar Aasen utviklet.

Med ukebladet Dølen fra 1858 ble Vinje regnet som en foregangsmann innen journalistikken. Før han startet Dølen arbeidet han også som journalist og skrev blant annet 700 artikler for Drammens Tidende. Som forfatter skrev han dikt og reiseskildringer. Skrivestilen hans var preget av en evne til å se en sak fra flere sider, og viste ofte tvisyn, blant annet i forhold til norsk nasjonalromantikk. I 1863 skrev han A Norseman’s View of Britain and the British, som ble oversatt til norsk ti år senere. Noen av Vinjes dikt er fortsatt levende, kanskje spesielt diktet «Ved Rundarne» som Edvard Grieg satte melodi til.

Vinje døde på Hadeland i 1870 og ble gravlagt ved Søsterkirkene på Gran.

[rediger] Biografi

[rediger] Slekt

Hans farfar Aasmund Torjussen kom fra gården Vå i Rauland, men solgte gården og var siden bruker på forskjellige gårder i Vinje og Mo uten selv å eie noen gård. I 1779 bodde han på Hustveit i Vinje, og her giftet han seg 1782 med Ingeborg Asbjørnsdatter. Han skal være død i Mo 1795, mens enken levde i fattigdom helt til 1832, da hun tok sitt eget liv i Nesland. Disse to hadde to sønner. Den yngste, Olav Aasmundsen, ble født på Ljostad 21. mai 1786. Han ble i ung alder utskrevet som soldat, og var med i krigene 1808 og 1814. Når han var hjemme, arbeidet han som gårdsgutt omkring i Vinje og bygslet parten Oppistog av Vinje gård, da han 11. november 1813 giftet seg med Thorbjørg Gjermundsdatter (døpt 23. desember 1787) fra Gjøtil i Eidsborg. Deres nest eldste barn ble sønnen Aasmund.

[rediger] Unge år

Noen år etter hans fødsel (omkring 1824) flyttet foreldrene til «Plassen» eller «Plassevja», en husmannsplass under gården Vinje, som Olav selv hadde ryddet, og her ble Olav Aasmundsen boende som plassmann helt til sin død 25. april 1864. Her vokste altså Aasmund opp. Han lærte å lese omtrent ni år gammel. Faren tilskyndet ham til å bli skolelærer, og etter et halvt års opphold i Kviteseid ble han uteksaminert av prosten Søren Schive i Tinn. Deretter ble han omgangsskolelærer i Smørklepp og Grungedal, de øverste grendene i Vinje. Han tjente 13 speciedaler om året, men arbeidet opptok ham bare om vinteren, og han levde fritt på gårdene hvor han holdt skole. Om somrene lå han til dels på setrene med buskap; dels arbeidet han på gårdene i bygden. Dessuten tjente han penger på å brenne brennevin, som han solgte uten hensyn til loven om brennevinssalg. På denne måten klarte han å spare sammen adskillige penger, og med sin morsarv på 12 spd. hadde han etter vel fem års skolemestertid samlet omkring 100 spd. Han tenkte på å reise til Amerika, men etter en samtale med presten A. E. Smitt våren 1841, fikk han tilbud om et lån på 50 spd. for å begynne på seminariet i Asker, for så å bli fastskolelærer og klokker i hjembygden.

Vinje grep tilbudet, og gikk om sommeren til fots til Asker Seminarium, som ble bestyrt av K. Gislesen. Ved siden av skolearbeidet rakk han her å lese adskillig annet, og i julen 1842 besøkte han for første gang Kristiania. I juli 1843 tok han eksamen med karakteren «Udmærket godt», men han fikk ikke den klokkerposten i Vinje, han hadde håpet på, selv om han en stund vikarierte i posten. Han begynte da igjen å tenke på å reise til Amerika. Han dro til Kristiania for å komme med emigrantpresten J. W. C. Dietrichson som klokker, men fant at posten allerede var besatt. På veien forhørte han seg om en skolelærerpost i Skien, og i Kristiania søkte han om å bli lærer ved asylet; men begge steder fikk han til svar, at han hadde for gode attester til slike poster. Han fortsette å tenke på Amerika, men familien fikk ham til å søke på en timelærerpost i Mandal, som han fikk i februar 1844.

[rediger] Filosofi

Han tiltrådte stillingen 1. mars samme år. Ved siden av skoletimene, som skaffet ham en lønn på omtrent 120 spd. årlig, ga han adskillig privat undervisning. Samtidig fulgte han som skolegutt med i de høyere klassenes undervisning, og hans medlærere ga ham fri undervisning i tysk, fransk og latin. Dessuten leste han mye på egenhånd, f. eks. Kant, Fichte og Hegel. Han syntes imidlertid han var blitt for gammel til å studere, og da han hadde fått interesse for sjømannslivet, forsøkte han å gå til sjøs våren 1846, men ble hurtig satt i land som ubrukelig.

Vinje begynte da å interessere seg for handel. 25. januar 1847 tok han handelsbrev i Kristiansand, og tenkte på å drive tømmer fra Åseral. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og i virkeligheten tok han nok borgerbrev for å få stemmerett ved valgene. Straks etter ankomsten til Mandal hadde han blitt kjent med Søren Jaabæk, som hadde vakt politiske interesser hos ham. Disse to ble snart nære venner; Vinje ga Jaabæk undervisning i tysk, og Jaabæk anbefalte Vinje til valgene 1847. 5. august 1847 ble han valgt til 4. valgmann for Mandal sammen med Jaabæk og to andre bønder.

[rediger] Journalist

I Mandal begynte han sin litterære karriere ved å skrive i byens avis, og i juli 1847 skrev han i «Morgenbladet» en kritikk over sogneprest K. O. Knutzens «Christelige Fortællinger». Etter dette fikk han høre, at biskopen hadde sagt at han aldri kunne bli forfremmet, og da han kort etter ble overflødig ved skolen i Mandal, seilte han med 10 spd. i lommen til Kristiania for å prøve lykken. Han hadde tenkt å begynne å lese til examen artium, og hans venner, Jaabæk og G. Michelsen, hadde lovet å hjelpe ham med et lån, men da de ikke kunne skaffe pengene straks, besluttet han å gå inn i den slesvigske krig og søke døden. Etter hans egen fortelling lyktes det ham ikke å treffe advokat Dunker, som registrerte de frivillige, og i ventetiden besøkte han stortingsgalleriet, hvor han i slutten av juli overhørte odelstingsforhandlingene om landsskoleloven.

Om denne skrev han et oppsett i «Morgenbladet», og redaktøren A. B. Stabell oppfordret ham til å fortsette med å skrive der mot betaling, slik at han for alvor kunne ta fatt på artiumslesningen. Ved hjelp av pengene han tjente i avisen, og det lån han fikk fra Mandal, kunne han melde seg inn på «Heltbergs studentfabrikk». Etter et forgjeves forsøk i 1849 fikk han endelig i 1850 sin artium med haud, dimittert av stud. philol. T. J. Lie. På skolen hadde han som kamerater Henrik Ibsen, Frithjof Foss, gjorde bekjentskap med Bjørnstjerne Bjørnson, og dyrket samtidig både sine litterære og politiske interesser. Helt til våren 1850 skrev han atskillig i «Morgenbladet», men kom til slutt i strid med redaktøren både på grunn av personlige sammenstøt og på grunn av tiltagende politisk meningsulikhet, og forlot derfor bladet.

Alt høsten 1849 hadde Jaabæk oppgitt ham som en frafallen fra bondepartiet; det var nå arbeiderbevegelsen som opptok ham. I mai 1850 hjalp han Harro Harring med å skrive i hans blad «Folkets Røst» og ble medredaktør i dets etterfølger «Tiden». Han var med på å underskrive protesten mot Harrings utvisning fra riket 29. mai 1850, men da han så hvordan regjeringens fremgangsmåte ble opptatt med likegyldighet selv fra opposisjonen, vendte han seg bort fra alle partier og ville bare stå som tilskuer til kampen. Samtidig kom han inn på teoretiske synsmåter i overensstemmelse med dette, særlig ved studiet av naturfagene til anneneksamen, som han besto med haud i juni 1851. Han leste Treschow, historie, klassikerne og med spesiell begeistring Goldschmidt.

[rediger] Økonomiske vanskeligheter

I slutten av 1850 hadde han økonomiske vanskeligheter, men fra nyttår 1851 ble han fast korrespondent for «Drammens Tidende». Til slutt tjente han 300 spd. om året, og ved siden av skrev han ofte i andre blader, forfattet leilighetssanger for betaling og opptrådte som taler både i og utenfor hovedstaden. Han talte på hesteskuer, landbruksutstillinger og i andre offentlige forsamlinger. 15. desember 1856 fikk han juridisk embetseksamen med laud, og 28. april 1857 ble han autorisert som overrettssakfører, men fortsatte sitt gamle levevis, i det hans juridiske virksomhet innskrenket seg til å føre høyst to eller tre rettssaker som ansatt hos advokat J. C. Lous.

Hans første venner i Kristiania var Ibsen og Paul Botten-Hansen. Sammen med dem utga han det satiriske bladet «Andrhimner», en etterligning av Goldschmidts «Corsaren», og særlig knyttet han seg til Botten-Hansen, i den krets som kaltes «Westphalerne». Fra midten av 1850-årene vanket han også mye hos proprietær Johan Brandt på Haugerud i Vestre Aker. 185257 omgikkes han med Ole Vig, som bestrebet seg på å fornorske skriftspråket. Selv begynte han snart å bruke en menge særnorske ord og vendinger når han skrev, og i 1853 forsøkte han å skrive en salme på hjembygdens dialekt. Han kunne imidlertid ikke gammelnorsk, og kunne ikke da gi seg til å skrive Aasens landsmål.

Etter embetseksamen begynte han å høre forelesninger i gammelnorsk hos Rudolf Keyser, samtidig med at han igjen ga seg i kast med filosofiske og naturvitenskapelige studier. Han drøftet språkspørsmålet med Aasen, og i oktober 1858 fremtrådte han som landsmålsskribent med ukebladet «Dølen». Resten av sitt liv levde han for dette bladet, som han for det meste skrev selv, hjulpet av Aasen og unge studenter. Etter to års forløp måtte han foreløpig oppgi «Dølen» etter å ha hatt økonomisk tap av foretaket, og fordi han mente bladarbeidet hindret ham i å få de juridiske postene han hadde søkt.

[rediger] Omflakkende liv

Han førte nå i noen år en omflakkende tilværelse, hjulpet av sine venner. Sommeren 1860 gikk han nesten uten penger til fots gjennom Østerdalen over Dovre til Trondheim, og tilbake gjennom Romsdal og Gudbrandsdalen. Denne reisen har han beskrevet i sine Ferdaminni. 24. november 1860 fikk han 250 spd. av offentlige reisestipender for å gjøre en studiereise til England og Skottland, hvor han skullee sette seg inn i de lokale kommunale innretninger og rettstilstand. Stipendet var imidlertid for lite til at han foreløpig kunne bruke det. Han besluttet da å lære et håndverk. I mars 1861 dro han til sin yngre halvbror, som var ølbrygger ved Charlottenberg i Sverige, for å lære ølbrygging. Etter noen måneder vendte han tilbake, og den følgende vinteren bodde han som gjest hos en engelskmann, Eardley John Blackwell (opprinnelig fra Richmond), i Vågå i Gudbrandsdalen, hvor han studerte engelsk språk og litteratur. I februar 1862 tok han avskjed da han klarte å bli uvenner med engelskmannen. 8. mars kunngjorde han så at han ville gjenoppta arbeidet med «Dølen».

Da han 6. juni 1862 fikk et tilleggsstipend på 100 spd. av det kongelige norske videnskabers selskab i Trondheim og 20. april 1863 enda 80 spd. fra samme selskap, kunne han i juni 1862 delta i studentertoget til København, og straks etterpå reiste han til England og Skottland. Han vendte først tilbake i juli 1863, etter å ha vært en måned i Paris. Om høsten reiste han til Stockholm, hvor han en tid var gjest hos statsminister Sibbern, og oppholdt seg der hele vinteren. I slutten av februar 1864 besøkte han Uppsala.

Han oppga nå for lengere tid «Dølen», siden han ikke hadde råd til å fortsette med arbeidet, som bare bragte ham pengetap. 23. mars 1864 innga han søknad om en referentpost ved Kristiania Stiftsoverret, som han ikke fikk. På denne tid kom han imidlertid inn i kretsen omkring menn som J. E. Sars, W. Werenskiold og H. Ross, ble kjent med Comtes sosiologi og Spencers utviklingsfilosofi, og kom i særlig vennskap til Sars. Sammmen med denne gjorde han hver sommern fra 1864 en fottur opp i Jotunheimen, og sammen laget de 1868 en hytte ved Bygdin, Eidsbugarden.

[rediger] Politikeren

Fra 1. mars 1865 ble Vinje ansatt som ekstraskriver i justisdepartementet. Han tjente nå 250 spd. om årdet, og kunne igjen ofre seg for «Dølen» og diktningen. Da han i februar 1868 angrep regjeringens unionsforslag, ble han imidlertid 24. februar gitt øyeblikkelig avskjed fra departementsposten. Noen stortingsmenn fremsatte 2. juni 1869 forslag om at han skulle gis en årlig forfatterlønn på 400 spd., men dette forslaget ble ikke tatt under behandling. Vinje drev likevel utrettelig på med «Dølen». 24. mars 1868 var han med på å stifte «Det Norske Samlaget», og han skaffet seg 31. mars 1868 stemmerett i Aker ved å bygsle jordlappen «Dølerud», som ble utparsellert av gården Store Ullevål. Han oppnådde ingen stemmer hverken ved valgmannsvalget for Vestre Aker 28. april eller ved stortingsvalget for Akershus 6. mai samme år, men ble til gjengjeld valgt inn i Akers representantskap ved kommunevalget 10. juli 1869.

[rediger] Sykdom

Søsterkirkene på Gran, hvor Vinje er gravlagt.
Forstørr
Søsterkirkene på Gran, hvor Vinje er gravlagt.

20. juni 1869 giftet han seg med Rosa Constance Sophie Kjeldseth (f. 28. oktober 1836), søster av redaktør G. O. Kjeldseth, som hadde latt seg skille fra lensmann i Rendalen A. T. Enevoldsen. Det var derfor vanskelig å finne noen prest som ville vie dem, inntil sogneprest i Vestre Aker, A. W. Fangen sa seg villig. Om sommeren samme år gjorde Vinje sin siste fottur i Jotunheimen sammen med Sars. I november og desember holdt han syv foredrag i Bergen over estetiske og historisk-filosofiske emner, og i de første månedene av 1870 holdt han foredrag i Tønsberg og Larvik. 19. mars opptrådte han for siste gang i en større forsamling, da han talte for Bjørnsons gjenvalg som formann i Studentersamfundet, men i løpet av møtet ble han kastet ut av motstanderne.

12. april 1870 døde hans kone, etter å ha født en sønn. Dette tapet gjorde Vinje syk, og for et par måneder måtte han bo hos sin halvbror ved Kongsvinger. Kort etter at han hadde vendt tilbake, ble han innlagt på Rikshospitalet, men 26. juli reiste han fra Kristiania og tok opphold hos vennen pastor A. Chr. Bang på gården Sjo i GranHadeland. Om morgenen 30. juli ble han funnet død; det viste seg at han hadde hatt en kreftsvulst i underlivet. Han er gravlagt ved Søsterkirkene på Gran.

[rediger] Arven etter Vinje

[rediger] Minner etter Vinje

  • En statue av Vinje står i Skien, oppført i 1918.
  • I 1968 ble det reist en statue av Vinje i Sogn Studentby, i Oslo. Denne er utført av Dyre Vaa
  • I 1968 på 150-års dagen for Vinjes fødsel utga Posten et frimerke med portrett av Vinje
  • I 1984 ble Vinje avbildet på Norges Banks 50-krone seddel

[rediger] Utgivelser

[rediger] Tidsskrift

[rediger] Bøker

  • 1861Ferdaminni fraa Sumaren 1860, en skildring av en reise til kroningen av kong Karl IV av Norge (Karl XV av Sverige) i Trondheim i 1860.
  • 1864Diktsamling, med mange av dei mest kjende dikta hans.
  • 1866Storegut. Dikt.
  • 1863A Norseman's View of Britain and the British
    • 1873 – norsk utgave: Bretland og Britarne.

[rediger] Kilde

  • Norsk forfatter-leksikon 1814–1880, 2. bd, 1888.
Wikisource
Wikikilden har originaltekst om eller av denne forfatteren:

[rediger] Eksterne lenker

Andre språk