Arno Breker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hodestudie av Arno Breker
Forstørr
Hodestudie av Arno Breker

Arno Breker (født 19. juli 1900 i Elberfeld i Tyskland, død 13. februar 1991 i Düsseldorf) var tysk billedhogger og bildende kunstner. Under Det tredje rike fikk han mange oppdrag fordi man fant hans kunst i samsvar med de tidens og ideologiens germanske idealer.

Arno Breker nedstammet fra en hugenottisk protestantisk familie i Lorraine. Han gikk i steinhuggerlære og fikk kundshåndverkutdannelse på hjemstedet Elberfeld 1916-1920, og fortsatte studiene ved konstakademiet i Düsseldorf 1920-1925.

Innhold

[rediger] Før 2. verdenskrig

Etter en reise i Nord-Afrika i 1927 oppstod raderings- og litografiserien «tunisisk reise». Breker utviklet en fremgangsmåte som fører til den «rene form» uten overflateujevnheter som ble stilpregende for den idealiserende typifisering som nazistene skulle betrakte som det ypperste.

Etter flere reiser til Paris bosatte Breker seg i den franske hovedstaden og arbeider som billedhogger. Han bodde der fra 1927 til 1933, og stod i vennskapelig kontakt med kunstnere som Robert Delaunay (1885-1941), Jean Cocteau (1889-1963) og Man Ray (1890-1976).

I 1933 mottok han det prøyssiske innenriksdepartements Roma-pris, og tilbragte et år i Villa Massimo.

[rediger] Berlinperioden

Partiet av Arno Breker
Forstørr
Partiet av Arno Breker

I 1934 flyttet han til Berlin. I 1935 deltok han ved utstillingen «Berliner Secession», og året etter ved den olympiske kunstutstillingen i byen, i forbindelse med Olympiaden i Berlin. Der ble han tildelt Den internasjonale olympiske komités sølvmedalje for statuene «Zehnkämpfer» og «Die Siegerin». Dette bragte ham - som tidligere ble litt marginalisert som «franskmannen» - stor oppmerksomhet, også fra det offentlige Tyskland. Dette markerte litt av et omslag; kort tid før hadde nazipartiets offisielle organ dagsavisen Völkische Beobachter karakterisert hans litografier som «degenerert kunst» (entartete Kunst).

I 1937 laget Breker skulpturer den tyske paviljong i Verdensutstillingen i Paris, og var medlem av den internasjonale jury. Samme år giftet han seg med greske Demetra Messala. Hun kan ha vært jødinne, men sikkert er det ikke. Ekteskapet ble barnløst.

Fra 1937 til 1945 var han professor for en billedhoggerklasse ved Høyskolen for bildende kunst i Berlin.

I perioden 1938-1944 fikk Breker i samarbeid med Albert Speer mange statsoppdrag. Etter Adolf Hitlers uttrykkelige ønske (som han også stod i personlig kontakt med) ble han involvert i planleggingen av utbyggingen av det fremtidige Berlin. For dette formål fikk han stilt et svært stort atelier til rådighet i bydelen Dahlem. Han utferdiget skulpturer og relieffer for det nye rikskanselliet og andre offentlige bygninger, som for eksempel den allegoriske gruppen «Kameraden».

I 1939 var han på studiereise i Italia, og fikk tilbud av Josef Stalin om å arbeide i Sovjetunionen. I 1940 mottok han Italias store Pris, og ble medlem av Det preussiske Kunstakademi.

I 1941/42 opprettet den tyske regjering «Arno Breker Steinbildhauerwerkstätten», altså en rekke billedhuggerverksteder, og der fikk krigsfanger under ledelse av en av Speers underordnede i oppdrag å kopiere en rekke av Brekers skulpturer, som for eksempel Brekers Hitler-byste. I 1942 hadde Breker en stor utstilling i Orangeriet i Paris, etter invitasjon fra den franske Vichy-regjeringen.

[rediger] Etter 2. verdenskrig

Etter annen verdenskrigs slutt flyktet Breker til Wemding i Bayern. Rundt 90 protent av hans verker ble ødelagt.

I 1948 ble Breker under avnazifiseringen av Tyskland innordnet som «medløper» på grunn av hans fremskutte rolle og privilegerte stilling under nazitiden. Mange mente at dette var urtimelig, ettersom han flere ganger hadde engasjert seg til fordel for konstnere som regimet hadde forfulgt, som Pablo Picasso (1881-1973) og Peter Suhrkamp (1891-1959). I 1950 vendte han tilbake til Düsseldorf, og var med på gjenoppbyggingen som arkitekt.

I 1958 inngikk Breker, nå enkemann, nytt ekteskap med Charlotte Kluge. I 1960 fikk han seg et atelier i Paris, og ble igjen virksom der som billedhugger og grafiker.

Fra 1976 arbeidet han på prosjektet «Olympiasyklusen». Her grep han tilbake til «den fullendete form» fra 1920-tallet og utover med sine statuer i naturtro størrelse med tyske kunstnere som for eksempel Ulrike Meyfarth (f. 1956) som modeller.

I 1981 måtte Breker trekke sitt bidrag til utstillingen «Paris 1937-47» på grunn av massive protester. Deretter uttrykte han sin definitive avstansdtagen fra nasjonalsosialismen.

[rediger] Ekstern lenke