Bosmandommen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bosmandommen var en dom avsagt i EU-domstolen i Luxembourg som slo fast at profesjonelle fotballspillere i EU har rett til å signere for en ny klubb når kontrakten deres går ut, uten at den gamle har krav på noen som helst form for kompensasjon.

[rediger] Dommens historie

Jean-Marc Bosman spilte i belgisk andredivisjon for RFC Liège. Kontrakt gikk ut i 1990, og han ønsket en overgang til franske Dunkerque. Imidlertid ble ikke Liège og Dunkerque enige om en overgangssum, så Liège nektet å la ham gå.

I mellomtiden ble Bosmans lønn redusert, siden han ikke lenger var på Lièges førstelag. Da tok han saken til EU-domstolen i Luxembourg fordi han opplevde situasjonen som en handelsrestriksjon. 15. desember 1995 falt dommen, og EU-domstolen ga ham og alle andre fotballspillere i EU retten til gratis overgang til en ny klubb når kontrakten går ut, forutsatt at begge involverte klubber er fra land i EUs indre marked, det vil si EØS-området.


[rediger] Dommens virkninger

Før bosmandommen kunne en fotballklubb forhindre overganger, selv om de aktuelle spillerne ikke var under kontrakt med klubben. Bosmandommen stadfestet at en spiller har rett til fri overgang til en annen klubb i EØS-området når kontrakten er utgått.

Bosmandommen forbød også nasjonele fotballforbund, samt det europeiske, fra å legge kvoter på antall utenlandske spillere på lagene, såfremt dette gikk utover andre land i EØS-området. Frem til da var det vanlig at de nasjonale forbundene begrenset antall utlendinger hvert lag kunne stille med til kamp. Nå kan de bare legge begrensninger på antall spillere som ikke er fra et EØS-medlemsland. Det norske fotballforbundet opererte med et tak på to utenlandske spillere, UEFA opererte med et tak på tre i sine klubbturneringer, det vil si mesterligaen, cupvinnercupen og UEFA-cupen, hvilket spesielt gikk utover britiske lag, siden UEFA og FIFA, i motsetning til de nasjonale fotballforbundene i Storbritannia, betraktet England, Nord-Irland, Skottland og Wales som forskjellige nasjoner. En walisisk spiller på et engelsk lag ville, før bosmandommen, oppta en av de tre tilgjengelige plassene for utlendinger, til tross for at walisere og engelskmenn har samme statsborgerskap.


[rediger] Konsekvenser av bosmandommen

Dommen ble naturlig nok ikke særlig godt mottatt blant fotballklubbene i Europa. De hadde så langt vært sikret kompensasjon dersom en spiller forlot klubben, uavhengig av spillerens kontraktsstatus, og fryktet dermed umiddelbart at en viktig inntektskilde skulle forsvinne. Det første og umiddelbare resultat av bosmandommen ble derfor at klubbene sikret seg stadig lengre kontrakter med spillerne, for å sikre seg overgangssummer.

I de siste årene har immidlertid denne tendensen endret seg. Bosmandommen gjør det nemlig også enklere for klubber å kvitte seg med spillere de ikke lenger ønsker - nettopp fordi de kan gå gratis, samtidig som spillerne etterhvert er blitt mer lunkne til å binde seg for lengre tid av gangen. Dette har ført til at det alltid finnes «bosmanspillere» tilgjengelig på markedet. Dermed vil klubbene først og fremst prøve å knytte til seg kontraktsløse spillere, fremfor å måtte betale dem ut av en kontrakt med en annen klubb. Dette betyr at det er færre spillere som bytter klubb mot overgangskompensasjon, og klubbene har dermed lite å tjene på å binde seg over lengre tid.

Den mest åpenbare endringen er dog at mengden utlendinger i de nasjonale seriene har økt enormt siden midten på 1990-tallet. Dette har sammenheng både med at kvotene på slike nå i praksis er forsvunnet, samtidig som et større marked gir større tilgang på like gode spillere som krever mindre i lønn og overgangssum. Nettopp dette var noe av bakgrunnen til den store norske eksporten av spillere til England på slutten av 1990-tallet. Det hevdes dog at dette går utover kvaliteten på landslagene og rekrutteringen av lokale spillere til toppfotballen i de landene som importerer flere spillere enn de eksporterer.