Aleksandr Pusjkin
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin (russisk: Алекса́ндр Серге́евич Пу́шкин) (6. juni (26. mai, julianske kalender), 1799 - 10. februar (29. januar, j.k.), 1837), var en russisk forfatter, ofte regnet som den største poeten i russisk historie og grunnlegger av den moderne russiske litteratur. Pusjkin var banebrytende med sin bruk av folklig språk i verkene sine, og la grunnen for en ny fortellerteknikk som blandet drama, romantikk og satire, og som siden har vært et karakteristisk trekk for russiske forfattare og russisk litteratur.
[rediger] Pusjkins liv
Pusjkins far stammet fra en av Russlands eldste adelsfamilier som kunne spore anene sine tilbake til 1100-tallet. Moren hans var datterdatter til Ibrahim Petrovitsj Gannibal, en afrikaner som i barndommen ble tatt som slave og senere gitt i gave fra Konstantinopel, og ble Peter den stores adoptivsønn.
Aleksandr Pusjkin ble født i Moskva og publiserte sine første dikt da han var femten. Han ble uteksaminert fra det første årskullet ved tsarens lyceum i Tsarskoje selo i nærheten av Sankt Petersburg. Efter avsluttet utdanning kastet han seg inn i den livlige ungdomskulturen i hovedstaden. I 1820 ga han ut sitt førstt lengere dikt Ruslan og Ludmila, som blev svært kontroversiell på grunn av sitt tema og stil.
Pusjkin fikk tidlig et engasjement for sossiale reformer og sto frem som talsmann for litterære radikalere. Dette ergret tsarregimet, og de fikk ham flyttet fra St Petersburg. Han havnet først i Kisjinev der han ble til 1823 og skrev, etter en sommervisitt til Kaukasus og Krim, Fangen i Kaukasus og Kilden i Bachtschisaraj, to dikt som gjorde ham viden kjent i Russland. Samme år flyttet Pusjkin till Odessa, der han igjen kom i konflikt med regimet som sendte ham i eksil til sin mors eiendom i nordre Russland i 1824-1826. Han fikk imidlertid lov å besøke tsar Nikolai I for å søke om benådning, noe som også ble invilget. Uheldigvis for Pusjkin hadde enkelte medlemmer i dekabristopproret i 1825 eksemplarer av hans verk, og disse ble brukt som påskudd for sensur og til å begrense Pusjkins bevegelsesfrihet. Han hadde på denne tiden skrevet stykket Boris Godunov, et av hans mest kjente stykker, men publiseringen ble utsatt i ytterligere fem år på grunn av myndighetenes inngripen.
I 1831, ble han kjent med den andre store russiske forfatteren på den tiden, Nikolaj Gogol. De to ble gode venner og støttespillere. Pusjkins prosa ble sterkt influert av Gogols komedier.
Senere ble Pusjkin og hans kone, Natalja Gontsjarova, som han giftet seg med i 1831, del av hoff-sossieteten. Da tsaren tildelte Pusjkin den laveste rangen i hoffet ble poeten sint. At tittelen ble tildelt ham i den hensikt at hans kone skulle kunne komme inn på hoffsballler trodde han ikke på, og så det heller som en måte å fornedre ham. På grunn av rykter om at hans kone skulle ha hatt et forhold med Georges d'Anthès, så Pusjkin sitt omdømme så truet at han utfordret den påståtte elskeren til en pistolduell i 1837. Begge ble såret i duellen, og Pusjkin døde to dagar senere av skadene.
Regimet fryktet en politisk demonstrasjon ved Pusjkins begravelse, og denne ble flyttet til en mindre landsby och begrenset til slekt og venner. Kroppen hans ble diskret smuglet bort om natten og begravd på morens eiendom.
[rediger] Forfatterskap
Store deler av Pusjkins forfatterskap blir regnet som mesterverk. Kritikere trekker ofte fram diktet Bronserytteren og dramaet Stengjesten. Pusjkin selv foretrakk verseromanen Jevgenij Onegin som han skrev på gjennom store deler av livet. Onegin startet en ny trend i russiske romaner der man følger noen få hovedpersoner, men hvor historien gjennomgår voldsomme variasjoner i tone og fokus.
[rediger] Noen utgivelser
- Ruslan og Ludmila, 1820 (dikt)
- Røverbrødrene, 1821 (dikt)
- Fangen i Kaukasus, 1822 (dikt)
- Kilden i Bachtschisaraj, 1822 (dikt)
- Zigenerne, 1824 (dikt)
- André Chénier, 1825 (dikt)
- Vinteraften, 1825 (dikt)
- Profeten, 1826 (dikt)
- Poltava, 1829 (dikt)
- Vintermorgen, 1829 (dikt)
- Kaukasus, 1829 (dikt)
- Boris Godunov, 1830 (drama)
- Stengjesten, 1830 (drama)
- Bjelkins fortellinger, 1831 (novellesamling)
- Mozart og Salieri, 1831 (drama)
- Sagaen om tsar Saltan, 1831 (dikt)
- Jevgenij Onegin, 1833 (roman på vers)
- Angelo, 1833, (dikt)
- Spar dame, 1834 (novellsamling)
- Kapteinens datter, 1836 (roman)
- En reise til Arzrum, 1836 (prosa)
- Bronserytteren, 1837 (dikt)

