Ateisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ateisme kommer fra gresk atheos og kan oversettes med «uten gud, som benekter gudene, gudløs, ugudelig, forlatt av gudene». Ateisme som livssyn vil si å ikke tro på en gud, fravær av gudstro. Ateisme, i sin grunnform, er ikke nødvendigvis en tro: den kan også være en fravær av tro. En ateist behøver altså ikke være en person som tror at det ikke eksisterer en gud; Ateisten kan like gjerne ikke tro på noen gud.
Innhold |
[rediger] To typer ateisme
Det skilles ofte mellom to typer ateisme:
1) «Svak» eller implisitt ateisme innebærer enten et absolutt fravær av tro på gudommelig(e) vesen(er) eller tar ikke stilling til om det finnes en gud eller flere, dvs. agnostisisme. Man vil likevel leve som om det ikke fantes noen gud, og er dermed en praktisk ateist.
2) «Sterk» eller eksplisitt ateisme innebærer en overbevisning om at guddommelige vesen(er) ikke eksisterer. I tillegg til en praktisk ateisme har denne typen ateisme en teoretisk, filosofisk begrunnelse. Den er ofte, men ikke nødvendigvis, også sterkt antireligiøs.
Ateismen omfatter også religiøse retninger som avviser eksistensen av en transcendental guddom, som konfusianisme og taoisme.
[rediger] Ateismens historie
Historisk er det ofte vanskelig å skille klart mellom ateisme, agnostisisme og former for teisme. Ateismen og agnostisismen har ofte vært av religiøs karakter. Både innenfor gresk, kinesisk og indisk tradisjon oppstod tidlig tanken at den egentlige, dypeste virkelighet ikke er de mange guder, men en upersonlig, altgjennomstrømmende kosmisk kraft. Dette innebar ikke nødvendigvis at gudenes eksistens ble benektet, bare at deres innflytelse ble drastisk redusert.
[rediger] Hellas
Flere av de greske filosofene opererte med gudsbegreper som vanskelig kan sies å representere teisme i vanlig forstand. Enkelte kan også karakteriseres som agnostikere. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): «Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer.» Protagoras (ca. 490-420 f.v.t.) skal ha sagt: «Om gudene kan jeg ikke vite hvorvidt de eksisterer eller ikke, eller hvilken form de har, for det er meget som hindrer en slik viten: sakens dunkelhet og menneskelivets korthet», samt «Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er: at de er, og for de ting som ikke er: at de ikke er». Materialisten Demokrit (ca. 460-370 f.v.t.) mente at «gudene» var sammensatt av særlige finkornete atomer, men som forøvrig var forgjengelige og ikke grep nevneverdig inn i verden og dens forløp. Materialisten Epikur (341-270 f.v.t.) mente at gudene levde "mellom verdenene". disse lignet på menneskene, men blandet seg ikke opp i hva menneskene gjorde. Materialisten Lucrets (ca. 96-55 f.v.t.): «Ulykksalige menneskeslekt! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det som livet byr deg med sindighet.»
[rediger] Kina
Kineserne skal ha hatt en gjennomgående agnostisk holdning. Hsün Tsu (ca. 298-238 f.v.t.) oppfattet Himmelen som identisk med naturen, og den grep ikke inn i sine egne lover for å utføre mirakler. Hsün Tsu mente at ånder bare var noe forrvirrede mennesker forestilte seg. Wang Ch'ung (ca. 27-97 e.v.t.) prøvde å gi naturalistiske forklaringer. Han kritiserte mange av samtidens fordommer og overtro. Den kinesiske taoismen opererte også med religiøse tenkemåter som vanskelig lar seg innordne i Vestens teismebegrep.
[rediger] India
Den indiske materialismen, var mer ateistisk enn den greske og kinesiske. De eldste skriftene antas å være fra ca. 600 f.v.t. Det hevdes at bare denne verden eksisterer og at det ikke finnes et hinsidig liv. Sjelen eksisterer ikke uavhengig av legemet. Det finnes ingen annen årsak enn naturen, som forøvrig er likegyldig overfor godt og ondt. Moderne indisk materialisme og ateisme skyldes mer innflytelse fra Vesten enn fra den gamle indiske materialismen. Jainismen, en ca. 2500 år gammel religion, er meget asketisk og etisk med tro på sjelevandring, sjelens frelse og en rettferdig, naturlig verdensordning. Den regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler. Innen hinduismen er det plass til både teister og teister, bare man aksepterer vedaskriftene. I Rigveda, det eldste av vedaskriftene, og som er ca. 3000 år gammelt, finner agnostiske utsagn som: «Hvor universet kommer fra, om det ble skapt eller ikke, se det vet bare Han som bor i de øverste himlene. Eller kanskje Han ikke vet det, Han heller. (...) Pris Indra, dersom Han da finnes. Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, hvem har sett ham, hvem er det vi skal prise?» Den tidlige buddhismen hadde ingen tanke om en evig sjel, eller en høyeste guddom som årsak til og opprettholder av verden, men et stort antall guder, mektigere enn menneskene, var underlagt de samme vilkår som menneskene, nemlig fødsel, død og gjenfødelse.
[rediger] Vesten
I den vestlige verden er det vanskelig å identifisere egentlige ateister før på 1600- eller 1700-tallet. Den åpne og konsekvente ateismen i Europa oppstod med opplysningstiden, etter at kirkens totale kulturherredømme hadde begynt å slå sprekker enkelte steder. Vi kan nevne den franske naturvitenskapsmannen baron d'Holbach (1723-89), som betraktet hele verden som en komplisert maskin som gikk etter mekaniske lover, og encyclopedistene Denis Diderot (1713-84) og Helvetius (1715-71). I 1811 ga den britiske dikteren Percy Bysshe Shelley (1792-1822) ut «Necessity of Atheism». Shelley ble umiddelbart utvist fra University College i Oxford. Richard Carlile (1790-1843) var på 1820-tallet den første offentlige forkjemper for ateismen i Storbritannia. Tyskeren Ludwig Feuerbach (1804-1872) ga i 1841 ut boken "Kristendommens vesen". Han mente at menneskene i religionene projiserte et forstørret bilde av seg selv på universet. Mennesket var et barn i religionen. Feuerbach påvirket Karl Marx (1818-83) som mente at «den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke betyr å stille kravet om dets virkelige lykke.». Den russiske anarkisten Michail Bakunin (1814-76) skrev i 1871 «Gud og staten», hvor han blant annet sa at «hvis Gud virkelig eksisterte skulle det være nødvendig å avskaffe ham». Friedrich Nietzsche (1844-1900) mente at «gud er død», og at det ikke fantes noen idealer, verdier eller normer som hadde objektiv gyldighet. Mennesket var tvunget til å være gud, og selv frembringe de idealer, verdier og normer som gjør det mulig for mennesket å orientere seg i verden. Han fremholder den sterke, sunne dennesidighet, den leende lykke, den begeistrede - og trassige - godtagelse av det meningsløse liv i dets skjønnhet, gru og fylde. Sigmund Freud (1856-1939) mente at gudsforholdet ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin.
[rediger] Norge
Av norske ateister må nevnes Marcus Thrane (1817-90), som i sitt testament nektet kristne å være tilstede i begravelsen sin, samt bohemen Hans Jæger (1854-1910), Helge Krog (1889-1962) og Arnulf Øverland (1889-1968).
I Norge er Human-Etisk Forbund den største organisasjonen og livssynssamfunnet for ateister og agnostikere med et humanistisk livsyn. En annen, men mye mindre, organisasjon er det humanistiske og antireligiøse Hedningsamfunnet (som ikke er noe livssynssamfunn). For nyheter og debatt er der også det skandinaviske Ateistisk Forum.
[rediger] Kilder
Ateisme av Harald Fagerhus

