Absurd teater

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Absurd teater er ei retning innafor dramatikken. I forma kjennetegnes det absurde dramaet av at dramaet er borte. Det skjer ikke noen dramatisk utvikling; konfliktene blir ikke løst. Stykket kan like gjerne slutte der det tok til. Innholdsmessig kretser absurd teater ofte om mangel på mening i menneskenes liv eller hvordan mennesker finner måter å takle denne mangelen på mening.

Det absurde teateret ser menneskene som forvirra, hjelpesløst og fremmed. Dermed blir handlingene og orda deres irrasjonelle, umotiverte og meningsløse – absurde.

Navnet absurd teater ble først brukt av kritikeren Martin Esslin og er henta fra essayet Myten om Sisyfos av Albert Camus.

Absurd teater er ikke en teaterform, men en litterær sjanger. Sjøl om mange forbinder det absurde teateret med en litt sørgmodig mørk spillestil, så finnes det ingen grenser for åssen absurd teater kan spilles: fra det grotesk komiske i Ionescus Neshornet, til en stillferdig innoverskuing i Becketts Krapps siste spole.

Absurd teater blir gjerna regna som lite naturalistisk eller regelrett anti-naturalistisk. Det stemmer hvis en vurderer de absurde stykkene ut fra naturalismens sjangerkrav. Her er få detaljer, ingen meningsfull sosial ramme, sparsomt med historiske eller geografiske fakta. Dialogen viser ikke til noen kjent røyndom. Samtidig kan en godt se på den absurde dialogen som over-realistisk, eller hyper-realistisk. Tomprat og sosiale ritualer som ville blitt utelatt i et naturalistisk stykke spiller ofte hovedrollen i det absurde dramaet. Det absurde teateret forholder seg til virkeligheta, men til andre sider ved den, enn det naturalistiske.

Absurd teater blir ofte tolka symbolsk eller allegorisk.

Det absurde teatret oppsto innafor den moderne tradisjonen og har røtter i surrealismen og dadaismen. Kjente absurde dramatikere er Samuel Beckett, Arthur Adamov, Eugen Ionescu og Jean Genet. Alfred Jarry, forfatteren av Kong Ubu, er et grensetilfelle mot surrealismen. I nyere tid har den absurde skrivemåten blitt allminneliggjort. En finner sterke trekk av absurdisme hos Harold Pinter og Jon Fosse, men som en egen, utskilt stilart har absurdismen hatt sin storhetstid.