Amanullah Khans reformer og borgerkrig
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
[rediger] Kong Amanullahs styre, 1919–1929
Amanullah Khan hersket i Afghanistan fra 1919 og skaffet landet full uavhengighet fra Storbritannia kort tid etterpå.
Før de endelige fredsforhandlingene ble fullført i 1921, hadde Afghanistan allerede begynt å etablere sin egen utenrikspolitikk, blant annet med diplomatiske forbindelser med den nye regjeringen i Sovjetunionen i 1919. I løpet av 1920-årene etablerte Afghanistan diplomatiske forbindelser med de fleste betydelige landene.
Den andre runden av anglo–afghanske fredsforhandlinger var uten konklusjon. Begge sider var klar for å bli enige om afghansk uavhengighet i utenrikssaker, som den første avtalen la grunnlag for. Men de nasjonene var uenige på saken som hadde plaget anglo–afghanske relasjoner i tiår og ville fortsette å skape friksjon for mange år fortsatt, nemlig styret over pashto-stammer på begge sider av Durand-linjen. Britene nektet å gi afghanerne kontroll over stammene på britisk side av linjen, mens afghanerne insisterte på det. Afghanerne regnet avtalen i 1921 som en uformell avtale.
Rivaliseringen til stormaktene i regionen kunne vært holdt i sjakk hadde det ikke vært for dramatiske endringer i regjeringen i Moskva som den bolsjevikske revolusjonen i 1917. I deres forsøk på å beholde muslimene innen sine grenser, var de nye sovjetlederne ivrige etter å opprette gode kontakter med de muslimske nabolandene. I Afghanistans tilfelle kunne Sovjet oppnå en dobbel effekt. Ved å styrke relasjoene med lederskapet i Kabul kunne de også true britene, som var en av de vestlige statene som støttet motrevolusjon i Sovjetunionen. I sine forsøk på å fjerne britisk kontroll over utenrikspolitikken sendte Amanullah en utsendig til Moskva i 1919. Lenin tok varmt i mot utsendigen og svarte med å sende en sovjetisk representant til Kabul som ga tilbud om hjelp til Amanullahs regjering.
Gjennom Amanullahs styrevarierte de sovjetisk–afghanske relasjonene i henhold til Afghanistans verdi for det sovjetiske lederskapet for tiden. Afghanistan ble enten sett på som et verktøy for å ta seg av de sovjetiske muslim-minoritetene eller for å true britene. Mens Sovjet søkte Amanullahs støtte i å slå ned anti–bolsjevikske elementer i Sentral-Asia i bytte mot hjelp mot britene, var afghanerne mer interessert i å få tilbake landområdene på andre siden av Amu Darya som ble tapt til Russland i det 19.århundret. Afghanske forsøk på å få tilbake oasene i Merv og Panjdeh ble enkelt kuet av den sovjetiske røde armé.
I mai 1921 signerte afghanerne og sovjeterne et vennskapstraktat, Afghanistans første internasjonale avtale siden de fikk full uavhengighet i 1919. Sovjeterne støttet Amanullah i form av penger, teknologi og militært utstyr.Til tross for dette ble Amanullah økende desillusjonert med sovjeterne, særlig det som han så på som den økende undertrykkelsen av hans likesinnede muslimer på andre siden av grensen.
Anglo–afghanske var preget av britisk frykt for et afghansk–sovjetisk vennskap, særlig etter innføringen av noen sovjetiske fly i Afghanistan. Den britiske uroligheten økte da Amanullah fastholdt kontakten med indiske nasjonalister og gav dem asyl i Kabul og også da han oppfordret til uro blant pashto-stammene over grensen. Britene svarte med å nekte å henvende seg til Amanullah som «Hans Majestet» og innførte restriksjoner på transport av varer gjennom India.
Amanullahs innenriksreformer var ikke mindre dramatisk enn hans utenriksinitiativer, men de reformene kunne ikke svare til hans fullførte, varende uavhengighet. Mahmoud Beg Tarzi, Amanullahs svigerfar, oppmuntret monarkens interesse i sosiale og politiske reformer, men anbefalte at de gradvis måtte bygges på grunnlag av en sterk hær og sentral regjering, slik det ble gjort i Tyrkia under Kemal Atatürk. Men Amanullah var ikke villig til å utsette sine endringer.
Amanullahs reformer berørte mange områder av afghansk liv. I 1921 etablerte han luftforsvaret, selv om det bare var med noen få sovjetiske fly og piloter. Afghansk personell fikk senere trening i Frankrike, Italia og Tyrkia. Selv om han kom til makten med hærens støtte, fremmedgjorde Amanullah mange av hærens personell ved å redusere deres lønn, størrelsen på styrkene og ved å endre rekruteringsmønstrene for å hindre stammeldere fra å kontrollere hvem som skulle slutte seg til styrkene. Amanullahs tyrkiske rådgivere foreslo at kongen skulle pensjonere eldre offiserer, menn som satt fast i tradisjonelle metoder og kunne motsette seg opprettelsen av en mer profesjonell hær. Amanullahs krigsminister, general Mohammed Nadir Shah, et medlem av Musahiban-grenen av kongefamilien, satte seg imot disse endringene, og foretrakk istedet å anerkjenne stammenes følsomhet. Kongen avviste Nadir Shahs råd og en anti-tyrkiskfraksjon slo rot i hæren. I 1924 forlot Nadir Shah regjeringen for å bli ambassadør i Frankrike.
Dersom fullført ville Amanullahs reformer totalt ha forandret Afghanistan. Men de fleste av hans forslag døde med hans abdisjon. Hans forandring av sosiale og utdanningsreformer bestod av:
- adoptere kalenderen som var basert på jordens omløp av solen
- påkrevd vestlig kleskode i deler av Kabul og andre steder
- motarbeiding av sløret og at kvinner ble holdt for seg selv
- fjernet slaveri og påtvunget arbeid
- intoduserte sekulær utdanning (både for gutter og jenter)
- utdanning for voksne
- utdannelse av nomader
Hans økonomiske reformer innebar restrukturering, reorganisering og rasjonalisering av hele skattestrukturen, kampanjer mot smuggling og korrupsjon, telling av husdyr med tanke på skattlegging, det første budsjettet (i 1922), innføring av det metriske systemet (som ikke holdt), etableringen av Bank-i-Melli (nasjonalbank) i 1928 og innføringen av afghani som den nye pengeenheten i 1923.
De politiske og rettsystemets reformer som Amanullah foreslo var like radikale i sin tid og inneholdt opprettelsen av Afghanistans første grunnlov (i 1923), garanti for menneskerettigheter, etableringen av en lovgivende forsamling, et system av domstoler for å gjennomføre nye sekulære straffer, sivile og kommersielle regler, forbud mot blodpenger og fjerningen av subsidier og privilegier for stammeldere og kongefamilien.
Selvom sharia (islamsk lov) skulle være den grunnleggende lovkilden, ble den igjen viktig etter Khost–opprøret i 1923–24. Religiøse ledere som hadde fått innflytelse under Habibullah Khan, var misfornøyde med Amanullahs betydelige religiøse reformer.
Stammeopprøret som kastet Amanullah vokste ut av opposisjonen mot hans reformprogramm, selv om de menneskene som ble mest berørt av reformene var urbane innbyggere som ikke allment var uenig med hans politikk og ikke stammene. Likefullt hadde kongen klart å fremmedgjøre religiøse ledere og medlemmer av hæren.
Uroen begynte da Shinwari pashtoer gjorde opprør i Jalalabad i november 1928. Da stammestyrkene gikk mot hovedstaden, deserterte mange av kongens tropper. Amanullah stod i tillegg ovenfor en annen fare da styrker ledet av en tadsjiksk stammemann beveget seg mot Kabul fra nord. I januar 1929 abdiserte Amanullah tronen til sin eldste bror, Inayat Ullah Khan, som styrte i tre dager før han flyktet i eksil i India. Amanullahs forsøk på å ta tilbake makten ved å lede en liten, dårlig utstyrt styrke mot Kabul mislyktes. Den avsatte kongen krysset grensen inn i India og reiste i eksil i Italia. Han døde i Zürich i 1960.
[rediger] Tadsjiksk styre januar–oktober 1929
Mannen som tok Kabul fra Amanullah Khan blir vanligvis beskrevet av historikere som en tadsjiksk banditt. Den nye afghanske herskeren var fra Kala Khan, en landsby 30 km nord for Kabul, og kalte seg Habibullah Khan, men andre kalte ham Bacha-i Saqqao (sønn av vannbæreren). Hans angrep på Kabul var nøye planlagt i forhold til Shinwari-opprøret og deserteringen til store deler av hæren. Habibullah var trolig den første tadsjikske hersker i regionen siden tiden før Aleksander den Store ankom (selvom noen historiker tror at ghoridene i den 12.århundret var tadsjiker).
Lite er skrevet om Habibullah Khans ni måneders styre, men de fleste historikere er enige om at han ikke kunne klart å beholde makten veldig lenge under nien omstendigheter. De mektige pashto-stammene, inkludert Ghilzai, som til å begynne med støttet ham mot Amanullah, ville ikke styres av en ikke-pashtoer. Da Amanullahs siste forsøk på å ta tilbake tronen mislyktes, var de neste i linjen Musahiban-brødrene, som også var Muhammedzai Barakzai og deres oldefar var en eldre bror av Dost Mohammed Khan.
De fem prominente Musahiban-brødrene inkludrete Mohammed Nadir Shah, den eldste, som tidligere hadde vært Amanullahs krigsminister. De fikk lov til å krysse gjennom Nord Vest Grense-provinsen for å gå inn i Afghanistan og ta til våpen. Men etter at de var over grensen, fikk de ikke lov til å krysse frem og tilbake for å søke tilflukt i britisk territorium. De fikk heller ikke samle en stammestyrke på britisk side av Durand-linjen. Men Musahiban-brødrene lyktes i å trosse disse restriksjonene.
Etter flere mislykkede forsøk, klarte Nadir og hans brødre til slutt å opprette en stor nok styrke, hovedsakelig fra britisk side av Durand-linjen, til å ta Kabul 10. oktober 1929. Seks dager senere ble Nadir Shah, den eldste av Musashiban-brødrene, proklamert Kong Nadir Shah. Habibullah flyktet fra Kabul, ble tatt i Kohistan og henrettet 3. november 1929.

