Barentshavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Barentshavet
Forstørr
Barentshavet

Barentshavet er den delen av Polhavet som ligger mellom Novaja Semlja, Frans Josefs land og Svalbard. Mot Norskehavet avgrenses Barentshavet langs en linje mellom Nordkapp på det norske fastlandet og Sørkapp på Svalbard. Havet har fått sitt navn etter den nederlandske oppdageren Willem Barents.

Barentshavet dekker et areal på 1,4 mill km². Kvitsjøen, som skiller Kolahalvøya fra det øvrige Nordvest-Russland regnes ikke til Barentshavet, mens Petsjorahavet mellom Novaja Semlja og fastlandet gjerne regnes med.

Innhold

[rediger] Oseanografi

Barentshavet er et sokkelhav med en gjennomsnittlig dybde på bare 230 m. Det aller meste av Barentshavet er grunnere enn 300 m; men i ei øst-vestgående renne mellom Bjørnøya og fastlandet (Bjørnøyrenna) kan en finne dyp på over 600 m. Områder grunnere enn 200 m er Svalbardbanken mellom Bjørnøya og Hopen, Storbanken nordøst for Hopen og Sentralbanken midtveis mellom Svalbard og Novaja Semlja. Disse er alle viktige fiskebanker.

Barentshavet påvirkes utenfra av tre ulike havstrømmer. Den norske kyststrømmen løper langs kysten av Finnmark, Kola og Novaja Semlja og bringer relativt varmt vann med lav saltholdighet inn i Barentshavet. Inn gjennom Bjørnøyrenna går ei grein av Svalbardstrømmen med varmt, atlantisk vann. Atlanterhavsvannet har en høg saltholdighet (>35 promille) og en temperatur på mellom 3,5 og 6,5°. Kaldt, arktisk vann strømmer inn i Barentshavet fra nordøst mellom Frans Josef land og Novaja Semlja og i noen grad mellom Frans Josef land og Svalbard.

I løpet av vinteren skjer det en vertikal blanding av vannmassene i Barentshavet som bringer næringsrikt dypvann opp til overflata og blir tilgjengelig for planteplankton utover våren og sommeren. Om sommeren stabiliserer vannmassene seg; i områder med vinteris ved at isdekket smelter og gjør overflatelaga mindre salte, i den isfrie delen ved at sola varmer opp overflatelaget. Kombinasjonen av vertikal omrøring om vinteren og sjiktning om sommeren gjør Barentshavet til et område med optimale forhold for planteplankton i sommermånedene.

Isdekket har sin største utbredelse i mars til mai, og med et minimum i månedene august til september. Det er målt store variasjoner fra år til år med hensyn til vanntemperatur og isdekke. Den viktigste årsaken til variasjonene ser ut til å være styrken på Svalbardstrømmen.

[rediger] Biologi

Barentshavet har med sitt arktiske klima et relativt lite artsmangfold, men en høg biomasseproduksjon. Oppveksten av planteplankton om våren og sommeren gir grunnlag for store mengder dyreplankton og krill, som igjen er basis for sild og lodde. Silda beiter også på loddeyngel. Øverst i næringsnettet er torsk den økonomisk sett viktigste arten, men Barentshavet har også viktige bestander av sei og hyse. Videre finnes store bestander av sjøpattedyr; først og fremst grønlandssel og vågehval, men også knølhval og finnhval, havert, steinkobbe og hvalross. Det er også en stor isbjørnbestand.

Torskens viktigste byttedyr er lodde, men den kan også beite på amfipoder, krill, reker, sild og annen torsk. Loddebestanden svinger mye fra år til år som følge av naturlige variasjoner, men også som følge av hard beskatning. Det skjedde et sammenbrudd i loddebestanden i 1987-88 og på nytt i 1993-95. Siste gang lodda forsvant var i 2003-04. Lodda er bytte ikke bare for torsk, men også for sild, sjøpattedyr og sjøfugl. Særlig fikk kollapsen på slutten av 1980-tallet store ringvirkninger, fordi silda samtidig holdt seg borte fra Barentshavet. Grønlandsselen la ut på næringsvandring sørover langs norskekysten, og anslagsvis 75 000 sel drukna i garn langs kysten. Det var også en tydelig nedgang i sjøfuglbestanden.

Den totale biomassen for ulike arter og dyregrupper i Barentshavet fordeler seg slik:

  • Dyreplankton, inkl. krill - 30 mill. tonn
  • Lodde - 0,2-7 mill. tonn
  • Sild - 0-4 mill. tonn
  • Torsk - 1 mill. tonn
  • Hval - 0,5 mill. tonn
  • Sel - 0, 5 mill. tonn
  • Sjøfugl - 10 000 tonn

[rediger] Fiskerier

[rediger] Oljevirksomhet

Etter at den norske kontinentalsokkelen lenger sør viste seg å inneholde store mengder olje og gass, og etter at Russland gjorde store funn av petroleum lengre øst i arktiske områder, vendte oljeselskapene interessen mot mulighetene for petroleum i Barentshavet. Både norske og russiske myndigheter har tillat oljeleting i Barentshavet. Hittil har letinga i russisk sone gitt størst resultater, i og med det enorme Shtokmanfeltet - verdens største, kjente gassfelt. Det russiske oljeselskapet Gazprom antyder at Shtokmanfeltet kan komme i drift fra 2012. Hittil er bare ett oljefelt under utbygging på russisk side – Prirazlomnoje i Petsjorahavet.

På norsk side har ikke letinga så langt svart til de store forventningene. Hittil er det påvist 11,2 mill. Sm³ olje og 6,8 milliarder m³ gass i felt som det kan være aktuelt å bygge ut - det vil si ca. 5 % av ressursene i Nordsjøen.

Fra miljøvernorganisasjoner og miljøvernmyndigheter har det vært uttrykt stor motstand og skepsis til oljevirksomhet i Barentshavet. De mener at sjøl ordinære driftsutslipp kan skade den sårbare økologiske balansen, og at et uhell kan være katastrofalt under de rådende temperatur- og værforholda. Miljøvernorganisasjonene har krevd at det opprettes petroleumsfrie områder i Barentshavet og nordlige Norskehavet. 7. april 2006 legger den norske regjeringa fram en forvaltningsplan for Barentshavet. Lekkasjer om innholdet i planen viser at det er lite trolig at regjeringa vil gå inn for petroleumsfrie områder. I prinsippet vil da hele Barentshavet være åpent for oljevirksomhet. Det vil derimot bli stilt krav om nullutslipp, det vil si at borekaks og borevæske må tas til land for deponering.

[rediger] Grensespørsmål

Det meste av Barentshavet ligger innafor Norges og Russlands økonomiske soner, samt fiskevernsonen ved Svalbard. Mellom disse ligger et mindre område kalt smutthullet, som er fritt hav. Det har i perioder vært konflikter mellom norske og russiske myndigheter på de ene sida og fiskere fra tredjeland som har drevet fiske i smutthullet på den andre.

Grensedragning mellom norsk og russisk økonomisk sone er et uløst spørsmål. Norge vil bruke samme prinsipp som er brukt i Nordsjøen, nemlig midtlinjeprinsippet, som tilsier at grensa trekkes midt mellom nærmeste norske og russiske kyst. Russland hevder sektorprinsippet, som innebærer at grensa legges langs en linje (meridian) mellom nordpolen og et punkt på territorialgrensa utafor norsk-russisk landgrense. På denne måten oppstår et stort omstridt område i Barentshavet.

På 1970-tallet ble det under daværende havrettsminister Jens Evensen innleda forhandlinger med Sovjetunionen om grensedragning i Barentshavet. Forhandlingene resulterte i en midlertidig avtale, gråsoneavtalen.

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Litteratur