Alfred Edward Housman
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alfred Edward Housman (født 26. mars 1859 – 30. april 1936, vanligvis kjent som A. E. Housman, var en engelsk poet og akademiker, nå best kjent for hans diktsamling "A Shropshire Lad".
Innhold |
[rediger] Biografi
Housman ble født i Fockbury, Worcestershire, som eldste av syv søsken (of a country solicitor?). Hans bror Laurence Housman, og søster Clemence Housman kom også til å bli skribenter.
Housman utdannet seg først på King Edward's School, begynte så på Bromsgrove School hvor han tilegnet seg en sterk akademisk bakgrunn, og vant sine første priser for hans dikt. I 1877 vant han et stipend til St John's College, Oxford, hvor han studerte (classics?). Han var en svært begavet student og fikk førsterangs karakterer i (classical moderations?), men han var også en innadvendt type som kun fikk to nære venner på universitetet, hans romkamerater Moses Jackson and A. W. Pollard. Housman ble forelsket i den kjekke og atletiske Jackson. Jackson som var heterosekuell avviste ham, men de forble venner. Denne opplevelsen, som også ble bearbeidet i noen av diktene hans, kan være en forklaring på at Housman uventet strøk på sine avsluttende eksamener (the "Greats") i 1881. Housman tok sine dårlige karakterer svært alvorlig og klarte å stå på eksamenene ett år senere, etter en kort periode som lærer på Bromsgrove School.
Jackson fikk etter hans uteksaminering jobb som assistent på patentkontoret i London og han skaffet også Housman jobb der. De delte en leilighet med Jacksons bror Adalbert inntil 1885 da Housman flyttet in i sin egen leilighet. Moses Jackson giftet seg og flyttet til Ceylon in 1887, and Adalbert Jackson døde i 1892. Housman fortsatte med sine klassiske studier på egen hånd og publiserte regelmessig akademiske artikler om forfattere som Horace, Propertius, Ovid, Aeschylus, Euripides og Sophocles. Han ble stadig mer respektert for sine akademiske studier og mottok i 1892 et professorat i Latin ved universitetet i London.
Mens Housmans professorat innbefattet både latin and gresk, var han mest interessert i studiet av klassisk latin. Han fikk stadig større respekt innenfor sitt fagfelt, og mottok i 1911 Kennedyprofessoratet i latin ved Trinity College, Cambridge, som han beholdt livet ut. På den tiden var det uvanlig at en mann utdannet ved universitet i Oxford, slik som Housman, opptok en posisjon ved universitetet i Cambridge. I tidsrommet 1903–1930, publiserte han sin fembindsanalyse av Marcus Manilius "Astronomicon". Han redigerte arbeider av Juvenal (1905) og Lucan (1926). Mange av hans kollegaer var redde for hans omfattende kritikk av dem han anså skyldige i akademisk slurving. Han ble av sine studenter oppfattet som en svært streng, stille og fjern autoritet. Den eneste gleden han tillot seg selv i sin fritid var den gastronomiske, som han også praktiserte på sine hyppige reiser til Frankrike og Italia.
Housman så alltid på sin innsats innen klassiske studier som sin sanne livsoppgave og så på sin poesi som en underordnet geskjeft. Han snakket aldri offentlig om sin diktning inntil 1933 da han gav forelesningen, "The Name and Nature of Poetry", hvor han argumenterte for at poesi burde primært appellere til følelser, og ikke intellektet. Han døde i Cambridge to år sendere. Hans aske er satt ned nær St Laurence's Church, Ludlow i Shropshire.
[rediger] Diktningen
A. E. Housmans diktsamling "A Shropshire Lad" ble fullført i løpet av hans år i London. Samlingen består av 63 dikt. Etter å ha blitt refusert av flere forlag, utgav han i 1896 samlingen på eget forlag, noe som overrasket mange av hans kollegaer og studenter. Boken solgte til å begynne med dårlig, mens Housmans nostaliske skildringer av modige engelske soldater fant gjenklang hos hans engelske publium, og hans dikt viste seg å ha en varig popularitet. Andre verdenskrig bidro til ytterligere å øke diktenes popularitet. Flere forfattere, bl.a. Arthur Somervell, ble inspirert av den tilsynelatende enkle folkesanginspirerte rytmen i diktene. The most famous musical settings are by George Butterworth and Ralph Vaughan Williams, with others by Ivor Gurney, John Ireland and Ernest John Moeran.
Housman var overrasket over suksessen til "A Shropshire Lad" fordi det, i likhet med all hans diktning, var gjennomsyret med dyp pessimisme og en besettelse med den allestedsnærværende død, uten plass for religionens trøst. Plassert i et halveis oppdiktet landlig område Shropshire, "the land of lost content" (Housman skrev faktisk flesteparten av diktene før han besøkte området), diktene utforsker ungdommen og kjærlighetens forgjengelighet i en enkel og ukomplisert stil, som mange av samtidens kritikere fant gammeldags sammenlignet med livligheten og frodigheten til andre, romantiske poeter. Housman så selv at han var inspirert av sangene til William Shakespeare, de skotske Border-balladene og Heinrich Heine, men benektet at diktene hans var påvirket av de klassiske greske og latinske skriftene.
Da Moses Jackson lå for døden i Canada i begynnelsen av 1920-årene, ønsket Housman å samle sine beste upubliserte dikt, slik at Jackson kunne lese dem før han døde. Disse senere diktene, hvorav de fleste var skrevet før 1910, viser en større tematisk variasjon en dem i "A Shropshire Lad", men de mangler også den indre konsistensen som var tilstede i de tidligere diktene. Han publiserte disse som hans Last Poems (1922) fordi han følte at hans poetiske inspirasjon var i ferd med å forsvinne, og at han ikke kom til å publisere flere dikt i sin levetid. Dette viste seg å være korrekt.
Housmans bror Laurence redigerte to posthumous diktsamlinger "More Poems" (1936) og "Complete Poems" (1939). Housamn fremtrer i disse diktene mer ærlig om sin homosekualitet og ateisme enn i de han selv utgav, men essayet "De Amicitia", publisert av Laurence Housman i 1967, viser enda tydeligere disse sidene ved ham. Housman skrev også en parodisk "Fragment of a Greek Tragedy", og humoristiske dikt som ble publisert etter hans død under tittelen "Unkind to Unicorns".
Housmans mest kjente dikt er uten tvil "When I was one-and-twenty," nummer XIII fra "A Shropshire Lad". Oxford Dictionary of Quotations siterer intet mindre enn fjorten av versets 16 linjer:
When I was one-and-twenty
I heard a wise man say,
"Give crowns and pounds and guineas
But not your heart away;
Give pearls away and rubies
But keep your fancy free."
But I was one-and-twenty,
No use to talk to me.
When I was one-and-twenty
I heard him say again,
"The heart out of the bosom
Was never given in vain;
'Tis paid with sighs a plenty
And sold for endless rue."
And I am two-and-twenty
And oh, 'tis true, 'tis true.
Dette diktet er et fint eksempel på den rytmen og melankolske tonen som gjennomsyrer hele samlingen. Mange av diktene fokuserer på døden og det forgjengelige ved livet: "With rue my heart is laden/For golden friends I had,/For many a rose-lipt maiden/And many a lightfoot lad."
Diktet XVII, "Is my team ploughing?," er konstruert som en dialog mellom en ung død og en venn som har overlevd ham. Den unge døde spør "Is my girl happy/That I thought hard to leave/And is she tired of weeping/As she lies down to eve?" The overlevende vennen svarer "Ay, she lies down lightly/She lies not down to weep/Your girl is well contented/Be still, my lad, and sleep." Som den observante leser kan ha begynt å mistenke, to vers senere innrømmer den levende mannen "I cheer a dead man's sweetheart/Never ask me whose."
Diktet LXII, "Terence, this is stupid stuff," er en dialog hvor poeten ønsker en "a tune to dance to" istedenfor hans sedvanlige "moping melancholy" vers. I denne foreslår Housman, kanskje ironisk, alkoholen som en mulighet for å unnvike den livseksistensielle smerte -- "Malt does more than Milton can/To justify God's ways to man" -- . Han ser pessimistisk på muligheten for mer varige måter å takle denne smerte på:
Therefore, since the world has still
Much good, but much less good than ill,
And while the sun and moon endure
Luck's a chance, but trouble's sure,
I'd face it as a wise man would,
And train for ill and not for good.
Den ensformige rytmen og stemmen til '"A Shropshire Lad" har gjort den utsatt for parodi, eksemplfisert i dette diktet av Humbert Wolfe:
When lads have done with labor
in Shropshire, one will cry
"Let's go and kill a neighbor,"
and t'other answers "Aye!"
So this one kills his cousins,
and that one kills his dad;
and, as they hang by dozens
at Ludlow, lad by lad,
each of them one-and-twenty,
all of them murderers,
the hangman mutters: "Plenty
even for Housman's verse."
"To an Athlete Dying Young" er et annet flott dikt av Housman, som stiller døden opp mot den forgjengelige skjønnhet og kroppslig styrke:
To an Athlete Dying Young
Av Alfred Edward Housman
The time you won your town the race
We chaired you through the market-place;
Man and boy stood cheering by,
And home we brought you shoulder-high.
Today, the road all runners come,
Shoulder-high we bring you home,
And set you at your threshold down,
Townsman of a stiller town.
Smart lad, to slip betimes away
From fields where glory does not stay
And early though the laurel grows
It withers quicker than the rose.
Eyes the shady night has shut
Cannot see the record cut,
And silence sounds no worse than cheers
After earth has stopped the ears:
Now you will not swell the rout
Of lads that wore their honors out,
Runners whom renown outran
And the name died before the man.
So set, before its echoes fade,
The fleet foot on the sill of shade,
And hold to the low lintel up
The still-defended challenge-cup.
And round the early-laureled head
Will flock to gaze the strengthless dead,
And find unwithered on its curls
The garland briefer than a girl’s
[rediger] Housman beskrevet i litteraturen
Housman er hovedpersonen i Tom Stoppards skuespill "The Invention of Love" av 1998.
[rediger] Eksterne lenker
| Wikiquote: Alfred Edward Housman – Sitater |

