Adolf Eichmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Eichmann som ung mann
Forstørr
Eichmann som ung mann

Adolf Eichmann (født 19. mars 1906 i Solingen i Tyskland, henrettet 1. juni 1962 i Ramleh nær Tel Aviv i Israel) var en høyere embetsmann i Tyskland under Det tredje rike. Han var en av de hovedansvarlige for logistikken i forbindelse med holocaust, forsøket på å utrydde jødene. Fordi han organiserte blant annet identifisering av de som skulle sendes til konsentrasjonsleirene og transporten dit blir han ofte referert til som Det tredje rikes «sjefsbøddel».

Innhold

[rediger] Barndom og unge år

Eichmann ble født i Solingen i Tyskland. Faren var en nokså suksessrik forretningsmann og industrileder. I 1914 flyttet familien til Linz i Østerrike, og faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I 1920 flyttet familien tilbake til Tyskland.

I 1925 flyttet han igjen til Østerrike, nå for å studere til mekanisk ingeniør. Da han ikke hadde penger, sluttet han etter kort tid på høyskolen, og forsøkte seg som næringsdrivende. Som reisende selger kom han igjen til Tyskland i 1930.

Han gikk der inn i Wandervogel-bevegelsen, en antisemittisk gruppering som dog hadde en del jødiske medlemmer. Han fikk sin første kontakt med NSDAP, men sluttet seg ikke til partiet. I 1932 reiste han igjen til Østerrike, og gikk inn i DNSAP.

[rediger] Schutzstaffel

En gammel venn av familien, Ernst Kaltenbrunner, rådet Eichmann til å gå inn i den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Han gjorde dette 1. april 1932, og ble SS-Anwärter (rekrutt). I november ble han fullt medlem som SS-Mann, med medlemsnummer 45326. Det neste året var han deltidssoldat i Allgemeine-SS, og gjorde tjeneste i Salzburg.

Fra konsentrasjonsleiren Dachau
Forstørr
Fra konsentrasjonsleiren Dachau

I 1933 kom NSDAP til makten i Tyskland, og Eichmann vendte tilbake dit. Han søkte om å komme inn i det tyske SS, og dette ble akseptert. I november 1933 ble han SS-Scharführer, og ble plassert i den administrative staben i konsentrasjonsleiren Dachau.

Han bestemte seg for å bli yrkessoldat, og søkte i 1934 om overflytting til Sicherheitspolizei, som var en fryktet del av SS. I november 1934 ble han overflyttet til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin, og ble forfremmet til SS-Oberscharführer. Han utmerket seg i arbeidet, og ble lagt merke til av overordnede. I 1935 ble han SS-Hauptscharführer, og i 1937 SS-Untersturmführer, den laveste offisersgraden. Samme år frasa han seg sitt medlemskap i den tyske evangeliske (protestantiske) kirke.

I 1938 ble han sendt til Østerrike for å hjelpe til med å organisere SS' sikkerhetsstyrker etter Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i det tyske riket. Han ble der forfremmet til SS-Obersturmführer. Mot slutten av året ble han valgt ut til å delta i ledelsen av Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA, «Sentralkontoret for rase og omplassering»). Kontoret hadde blant annet ansvar for deportering av jøder fra Østerrike. Han lærte mer om jødedommen, og det viste seg at selv om han synes religionen var fascinerende ble hans antisemittiske meninger sterkere og hans hat mot jødene vokste.

[rediger] Under andre verdenskrig

Eichmann i 1942
Eichmann i 1942

Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer, og ledet Kontoret for jødisk emigrasjon. RuSHA sponset en reise til Palestina, hvor han studerte muligheten for et jødisk land. Han kom i kontakt med zionistbevegelsen, og samarbeidet med den for å øke hastigheten på emigrasjon fra Tyskland. Denne tvungne emigrasjonen var en av hovedstrategiene i forhold til jødene før Wannsee-konferansen da Endlösung ble vedtatt.

Mot slutten av 1939 ble kontoret utvidet til å dekke hele Det tredje rike, og i 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer, og mindre enn et år senere til SS-Obersturmbannführer. Han fikk ansvar for den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA). Hans posisjon var kjent under kodenavnet «IV-B4».

I 1942 inviterte Reinhard Heydrich ham til Wannsee-konferansen, hvor man skulle komme frem til en definitiv politikk overfor jødene. Man bestemte da Endlösung, «Den endelige løsningen», som var utryddelse. Eichmann fikk ansvaret for å administrere transport til utrydningsleirene i det okkuperte Polen. I de neste to årene gikk han helt opp i denne oppgaven, og skrøt ofte av at han personlig hadde sendt fem millioner jøder i døden via sine tog.

Hans arbeid ble lagt merke til, og i mars 1944 ble han sendt til Ungarn etter at Tyskland okkuperte landet. Han begynte å deportere de ungarske jødene, og sendte omkring 400 000 i døden.

I 1945 begynte Eichmanns verden å rase sammen. Heinrich Himmler beordret en stopp i utrydningen av jødene, og ødeleggelsen av bevis for holocaust. Eichmann trosset Himmler og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han fryktet også at han skulle bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før hadde blitt skrevet inn i Waffen-SS' reserve.

Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn flyktet han, og vendte tilbake til Østerrike. Der traff han Kaltenbrunner, som nektet å ha noe med ham å gjøre fordi Eichmann var etterlyst av de allierte.

[rediger] Etter andre verdenskrig

Eichmann gikk i dekning etter krigens slutt. Han ble tatt til fange av amerikanske styrker, men klarte å flykte. Ved å bruke falsk navn og utgi seg for å være en demobilisert soldat fra Wehrmacht unnslapp han, og i 1947 kom han seg ut av Tyskland. Etter et år i et kloster i Italia reiste han videre til Argentina.

I Buenos Aires levde han under navnet Ricardo Klement, og i de neste femten årene hadde han flere småjobber som forsørget ham og hans familie, som også hadde kommet over fra Tyskland.

[rediger] Arrestasjon og rettssak

Utover i 1950-årene var det flere overlevende fra holocaust som viet seg til å lete etter de ansvarlige som hadde unnsluppet. De hadde en mektig alliert i Mossad, en av den nye staten Israels etterretningstjenester.

Allerede i 1953 hadde nazijegeren Simon Wiesenthal i Wien funnet frem til Eichmann i Argentina. Året etter fant han en mann som var villig til å identifisere ham, man kunne ikke få sendt ham til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybiletten. Wiesenthal bad forgjeves den daværende president for Den jødiske Verdenskongress, Nahum Goldmann, om hjelp. Senere fikk den israelske statsminister David Ben Gurion vite om at Eichmann var i Argentina. Han gav Mossad lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann. Med godkjenning fra Israels regjering bortførte de ham den 11. mai 1960, og brakte ham til Jerusalem der han ble stilt for retten. Eichmann ble fløyet fra Argentina med et El Al-fly den 21. mai.

Den israelske regjeringen nektet først for at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Etter kort tid ble forklaringen endret, og Ben Gurion kunngjorde at Eichmann var fakket overfor det israelske parlament Knesset den 25. mai 1960. Han bekreftet samtidig at det var gjort med regjeringens velsignelse, og fikk stående applaus i nasjonalforsamlingen. Isser Harel, som var sjef for Mossad på dette tidspunkt, skrev senere boken The House on Garibaldi Street om aksjonen, mens et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Rettssaken startet i Jerusalem 11. februar 1961. Det var femten tiltaltepunkter, inkludert forbrytelser mot menneskeheten, forbrytelser mot det jødiske folk og medlemskap i en forbudt organisasjon. I tråd med israelske prosedyrer ble retten ledet av tre dommere, uten jury. Sjefsanklageren var Gideon Hausner, som var riksadvokat og regjeringens fremste juridiske rådgiver.

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann hadde blitt bortført fra et land som ikke hadde utleveringsavtale med Israel. Regjeringen bestemte seg for å møte dette ved å spille med åpne kort, og gi flest mulig sjansen til å følge saken. Den ble derfor overført direkte på fjernsyn til en rekke land. Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. En rekke vitner ble hørt, mange av dem overlevende fra konsentrasjonsleire. Eichmanns forsvar var under hele saken at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen hadde det blitt satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar.

Eichmann ble dømt på alle tiltalepunkter, og ble dømt til døden 15. desember 1961. Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ramla-fengselet. Dette er den eneste henrettelse under sivil lovgivning som noen gang er utført i Israel. Hans legeme ble kremert, og asken ble strødd i havet, offisielt slik at ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested, men utvilsom også for å forhindre at det oppsto en nynazistisk kult omkring en grav.

Under oppholdet i israelsk fengsel fikk Eichmann anledning til å skrive memorarer fra årene i Det tredje rikes tjeneste. Selv om meget i disse erindringene må taes med en klype salt, fordi forfatteren åpenbart vil stille seg selv i et mer fordelaktig lys, er det et interessant kildedokument hva gjelder den tyske jødeutryddelsespolitikk. Memoarene ble ikke frigitt av israelerne før 37 år etter henrettelsen.

[rediger] Senere forskning

Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hvilken rolle han spilte i holocaust, og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser, og man har også pekt på at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med Det tredje rikes håndtering av jødene.

Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Man vet at han var i kontakt med dem, men det ser ikke ut til at han benyttet seg av nettverket eller selv bidro. Man har heller ikke fått klarhet i om han kjente Josef Mengele og eventuelt arbeidet sammen med ham i Argentina. Mossad mente at Eichmann kjente ham, og hadde håpet at han skulle røpe Mengeles skjulested slik at de kunne bortføre ham også.

En siste ting det er uklarhet omkring er hvorfor Eichmann ikke ble forfremmet til SS-Standartenführer, tilsvarende oberst. Alt tilsier at han skulle fått denne forfremmelsen, men han ble ikke engang anbefalt. En teori er at Kaltenbrunner anså ham som farlig for sin egen posisjon, og bremset ned hans karriére.

[rediger] Frigitt hemmelige dokumenter (2006)

Nylig frigitte dokumenter forteller at CIA allerede på 50-tallet hadde svært detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte personer i det daværende Vest-Tyskland. Kilde: Aftenposten: "CIA beskyttet nazi-topp"

[rediger] Eksterne lenker