Arkeikum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Arkeikum (gresk αρχαίος [archaios] = «gammelt») er det eldste av eonene som jordens historie inndeles i. Det begynte med jordens dannelse for omlag 4,6 millårder år siden og sluttet for 2,5 milliarder år siden. Eonet som fulgte på arkeikum, heter proterozoikum. Arkeikum og proterozoikum sammenfattes ofte som prekambrium.

I begynnelsen av arkeikum ble selve planeten formet. Det tok omlag 500 millioner år før kloden ble kjølet ned nok for at det kunne danne seg en sammenhengende jordskorpe oppå magmaen. De eldste mineralene som finnes på jorden, er datert til 4,4 milliarder år før nåtid.

For fire milliarder år siden må det også allerede ha eksistert en osean. Denne var imidlertid livløs til å begynne med. De første spor etter organismer (blågrønn- eller lignende alger) er ca. 3,6 milliarder år gamle.

Atmosfæren var ytterst livsfientlig under arkeikum: Den inneholdt verken oksygen eller ozon, men svovel, og var preget av stadige, sterke tordenvær.

Før skilte man ut den tiden av jordens historie som var eldre enn 3,8 milliarder år, som en egen eon, hadeikum eller priskoikum. Dette har man nå forlatt og omtaler altså hele tidsperioden mellom jordens dannelse og proterozoikum som arkeikum. Stratigrafien inndeler arkeikum i fire æraer: eoarkeikum, paleoarkeikum, mesoarkeikum og neoarkeikum. De respektive skillene går ved hhv. 3,6 og 3,2 og 2,8 milliarder år før nåtiden.