Barfrøstue

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

 Barfrøstue i Folldal. Der er få bevarte igjen av denne hustypen. Den er sterkt utsatt for råteskader som følge av fuktighet fra taket som heller mot bislaget i fronten. De fleste av denne hustypen er derfor borte i dag. Foto: Frode Inge Helland
Forstørr
Barfrøstue i Folldal. Der er få bevarte igjen av denne hustypen. Den er sterkt utsatt for råteskader som følge av fuktighet fra taket som heller mot bislaget i fronten. De fleste av denne hustypen er derfor borte i dag. Foto: Frode Inge Helland

Barfrøstue var en gammel hustype særegen for Østerdalen. Huset eller stuen hadde kun én inngang, som stod midt på den ene langsiden og førte rett inn i det store rommet. Foran denne inngangen var det tilføyet et utskudd eller bislag, som hadde til hensikt å gjøre stuen lunere. På dette bislaget var det satt opp en etasje til med laft og gavler i motsatt retning av hovedbygningens. Dermed ble det dannet et frittstående, tårnlignende rom, som bruktes til oppbevaring av forskjellige ting. Underdelen var oftest utført i reisverk, men overdelen var alltid laftet.

[rediger] Historie

Slike bygninger kaltes i Østerdalen barfrøstuer. Ifølge Aasen er barfrø en utbygning på forsiden av et hus. Ordet settes i forbindelse med gammelfransk berfroi eller gammeltysk bercvrit, bervrit, men Aasen tilføyer at opprinnelsen er uviss. Navnet barfrø finnes første gang i Norden i et fredsforlik, stiftet 1339 i Skåne mellom kong Magnus Smek og Johan Uffeson, i formen barfrith. Dette er en forvanskning av det middelhøtyske bercvrit eller berfrit, som egentlig betyr et beleiringstårn av tre.

Hverken navnet eller bygningen kjennes i Norge utenfor Østerdalen, men her synes bygningsstilen å ha vært temmelig anvendt. I nyere tid fjernet man imidlertid barfrøene, fordi de på grunn av sin plass foran hovedbygningens tak hindret vannets frie avløp og derved fremkalte råttenhet i stuehuset. Ifølge Nicolaysen var det i 1878 neppe over 10 barfrøer tilbake i hele Østerdalen, deriblant ett på Hammeren ved Koppang, ett på Svestad, tre på Trønnesgårdene, ett på prestegården i Alvdal, ett på Steien og ett på Nytrøa. I dag finnes barfrøstuer for eksempel på Hedmarksmuseet, Tynset bygdemuseum og Koppangtunet.

Det antas at bygningsdelen og navnet først er kommet til Trysil fra de tilgrensende svenske bygdene, først og fremst Dalarne, hvor den har vært kjent. Fra Trysil har skikken forplantet seg til resten av Østerdalen, men ikke utenfor.

[rediger] Kilder

  • Topografisk-statistisk beskrivelse over Hedemarkens amt, utgitt 1902 ved Amund Helland.
  • Fortids kunst i Norges bygder. Østerdalen bind II. Av Johan Meyer. Forum forlag i samarbeid med Selskapet til utgivelse av norsk fortidskunst. ISBN 82-7365-018-9

[rediger] Eksterne lenker

Bilde av barfrø, Galleri NOR