Appeasement
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Appeasement-politikk eller ettergivenhet, (fra fransk apaiser, lat. pax, «tilfredsstille») betegner en politisk strategi og måte å møte konflikter på, der en gir etter for en aggressiv makt for for å unngå krig eller en mer alvorlig konflikt.
Ettergivenheten der en aksepterer en angripende parts krav i stedet for å gå til væpnet motstand eller treffe andre tiltak som kan føre til at konflikten forverres, kan være basert på en pragmatisk vurdering av styrkeforhold. Det kan også være et håp om at konflikten kan mildnes var at en gi litt etter for mindre viktige krav og søke dialog snarere enn konfrontasjon. Endelig kan ettergivenheten være basert på moralske forestillinger om at angrepet er å forstå som en gjengjeldelse for en urett som den aggressive part tidligere har lidd.
Etter den annen verdenskrig har ettergivenhet fått en negativ klang, både i politikk og i allmenhet, som et uttrykk for svakhet, feighet eller selvbedrag.
De negative klangen skyldes den ettergivenhet som de europeiske makten viste overfor Hitlers tiltakende krenkelser av Versaillesfreden, fram mot den annen verdenskrig. Særlig tydelig ble ettergivenhetspolitikken da europeiske politikere under ledelse av Storbritannias statsminister Neville Chamberlain i 1938 ga etter for Tysklands og inngikk en avtale om Tysklands annektering av Sudetenland, og senere den øvrige tsjekkiske deler av det daværende Tsjekko-Slovakia. Motivet var å avverge en europeisk storkrig. Men mange ledende politikere og intellektelle mente at Tyskland hadde vært utsatt for altfor strenge krav etter den første verdenskrig. Chamberlain var med støtte fra en gruppe britiske politikere, den såkalte Cliveden-klikken, av den oppfatning.
Kort tid etter at Hitler kom til makten, brøt han stadig flere av de innskrenkelser som landet var pålagt ifølge Versaillestraktaten (opprustning, innmarsj i det demilitariserte Rhinlandet). Storbritannia viste en viss forståelse for denne politikk, og undervurderte Hitlers aggressivitet. Landet var dessuten en tung økonomisk krise og var ikke beredt til å gå til krig.
Storbritannia var beredt til å gi Tyskland et visst rom til å utfolde seg i Øst- og Sørøst-Europa så lenge det lot seg gjøre innenfor et internasjonalt avtaleverk. Men santidig øket Storbritannia sine opprustningsbevilgninger.
Da Tyskland masjerte inn i Østerrike, kom det ingen protester fra britisk side. Man betraktet «Anschluss» som et internt anliggende mellom disse to tyske stater. Det var først da Hitler utløste sudetkrisen ved å true med å okkupere de tyskspråklige områder av Tsjekkoslovakia, og britene fikk grunn til å frykte et krigsutbrudd, at Storbritannia engasjerte seg. Men på en internasjonal konferanse i München i slutten av september 1938 gav vestmaktene Storbritannia og Frankrike tyskerne fripass med Münchenavtalen, noe som førte til at Tyskland kunne annektere Sudetenland. I London var man av den oppfatning at det var rimelig etter prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett at sudettyske og østerrikere som ønsket det kunne tilslutte seg Det tyske rike. Dette var i pakt med Versaillestraktatens reguleringer som hadde tillatt polakker og tsjekkere innen Tysklands gamle grenser til å stemme sine områder over til sine respektive nasjonalstater.
Chamberlain kom tilbake fra München med den overbevisning at han hadde sikret «fred i vår tid» («Peace for our time!»). I ettertid er det lett å se at ettergivenheten bare tjente til å utsette krigsutbruddet med noen måneder.
Annekteringen av de gjenværende del av Bøhmen og Mähren i mars 1939 åpnet de vestallertes ønye for atman ikke kunne inngå bindende avtaler med Hitler. Men det var bare etter angrepet på Polen at Storbritannia og Frankrike tok konsekvensen av dette, og erklærte Tyskland krig den 3. september 1939.
På den annen side hadde Münchenavtalen gitt de vestallierte tid til å forsere sin gjenopprustning. For Frankrike viste set seg ikke å strekke til, men Storbritannia var istand til å avverge en tysk landstigning sommeren og høsten 1940.

