Akaia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Akaia (latinsk form: Achaea) er et distrikt i den nordlige delen av Peloppones-halvøya i Hellas. I Antikkens Hellas utgjorde befolkningen der, akaierne, en egen gruppe og tidvis en selvstendig stat.

Det er mulig at akaierne opprinnelig kom fra det området sør i Thessalia som noen ganger kalles Achaea Phthiotis, og at de ble drevet til det nåværende Akaia av dorerne som innvandret og som okkuperte også det meste av Peloppones.

En rekke akaiske kolonier ble anlagt under den greske utvandrings- og koloniseringsperiode fra ca 750 f.Kr. og fremover.

Kolonier opprettet fra Akaia i det vestlige middelhavsområde: Agathé, Taroentum, Olbia, Antipolis, Nikaia, Alalia

Kolonier opprettet fra Akaia i Magna Graecia: Sybaris, Posidonia, Laos, Skidrus, Terina, Kaulon, Kroton (ca. 710 f.Kr.), Metapontum

[rediger] Akaia i Bibelen

I Romerriket omfattet provinsen Achaea til hele Hellas med unntak av Thessalia, Epirus og Acarnania. Det er i denne mening - med dette omfang - at ordet Akaia benyttes i Det nye Testament: Apgj 18,12.27; 19,21; Rom 15,26; 1 Kor 16,15; 2 Kor 1,1; 9,2; 11,10; 1 Tess 1,7; 2,8.

På 1200-tallet ble fyrstedømmet Achaea grunnlagt i Hellas etter det fjerde korstog. Dette fyrstedømmet ble senere erobret av det ottomanske Tyrkia. Det ble del av det selvstendige Hellas i 1821.