Alf Magnus Nordhus
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Alf Magnus Nordhus (født 25. august 1919, død 19. desember 1998) var en av norges mest kjente forsvarsadvokater.
Innhold |
[rediger] Biografiske fakta
Han var født i Bergen, og ble cand.jur. i 1943 og høyesterettsadvokat i 1953.
Mens han studerte under 2. verdenskrig, ledet han et illegalt studentutvalg ved det juridiske fakultetet.
Han var hjelpestatsadvokat fra 1946-1947. Juridisk konsulent for Norsk bygningsindustriarbeiderforening fra 1952, sensor ved juridisk embedseksamen fra 1955, og fast forsvarer i Oslo Byrett fra 1961.
[rediger] Aktivt forsvar
Han ble etterhvert en meget kjent og etterspurt forsvarsadvokat, og introduserte begrepet «aktivt forsvar». Med dette begrepet mente han at forsvaret ikke skulle overlate all etterforskning til politiet, og at forsvaret skulle drive egen etterforskning med private etterforskere, og fremskaffe egne sakkyndige.
[rediger] Kjente straffesaker
Han var forsvarer i mange alvorlige straffesaker. Han var for eksempel forsvarer i Liland-saken i 1970, og forsøkte å få denne saken gjenopptatt i 1971 etter at Sten og Vibeke Ekroth hadde drevet privat etterforskning og innlevert en dokumentsamling på 1700 sider. Gjenopptakelsessaken ble forkastet av Eidsivating lagmannsrett i 1975 og avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg i 1976 (Per Liland ble forøvrig frifunnet i 1994).
En av hans mest kjente saker er Hollekim-saken i 1965, der han gikk imot sin egen klient, Sigurd Hollekim, som hadde tilstått (og fastholdt tilståelsen i retten) mordet på frisørdamen Astrid Aardal, og fikk ham frikjent, fordi Alf Nordhus mente han umulig kunne ha begått drapet.
[rediger] Bokutgivelser
Alf Nordhus har gitt ut flere bøker om livet i rettssalen, bl.a. «Jeg tar saken» (1967), og (sammen med Jens Haugland) «Bølger i Retten».

