Berlins historie
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Berlin er hovedstaden i Tyskland. Byen ble grunnlagt på 1200-tallet, men det var først som hovedstad i Kongeriket Preussen fra 1701 at den kom til å spille en stor rolle i europeisk historie.
Innhold |
[rediger] Tidlig historie
I år 98 beskrev Tacitus området kalt Germania. Det som nå er Berlin befant seg utenfor grensene for Romerriket, og germanske stammer kontrollerte området. Under folkevandringstiden forflyttet de seg til nye områder, og ble mest sannsynelig herskere i de invaderte områdene i Vestromerriket. Slaviske folkegrupper fra øst bosatte seg i området mellom elvene Elbe og Oder på 500-tallet. Tidlig på 800-tallet grunnla lokale slaviske stammer en by som ble kalt «Berolina», som betyr «en dam på en elv». Det var en liten by på handelsveien mellom Sør-Europa og Østersjøen.
I 948 tok Otto I den Store kontrollen over den slaviske befolkningen i området og grunnla de tyske bispedømmene Havelberg og Brandenburg. Etter Ottos død i 983 gjorde slaverne opprør og drev germanerne ut fra det som er dagens Brandenburg. Klostrene ble brent og prestene og germanske myndighetspersoner ble drept eller forvist.
[rediger] Germanerne vender tilbake
På begynnelsen av 1100-tallet erobret saksiske konger de slaviske områdene i Brandenburg. De slaviske innbyggerne ble drevet ut, eller underlagt germanske føydalherrer. Mange etterkommere av overlevende slavere bor fremdeles i området, som sorberne i Brandenburg og Saksen.
I 1150 tok Albert Bjørn av Sachsen formelt over Berlin etter Prabislav, den siste vendiske kongen.
[rediger] Berlin og Cölln
Rundt 1200 ble to små byer grunnlagt ved elven Spree: Cölln (fra lat: colona, «koloni») og Berlin. Cölln blir først nevnt i dokumenter fra 1237, Berlin i 1244. Den første kjente omtalen av Berlin med byrettigheter stammer fra 1251, tilsvarende 1261 for Cölln. I 1307 dannet de to byene et formelt samarbeid om politiske og militære saker, og deltakelse i Hansaen.
Berlin og Cölln lå langs begge sidene av Spree, i det som i dag er Berlins Mitte-distrikt. Rundt 1400 hadde de to byene rundt 8000 innbyggere.
I 1417 ble Fredrik I av Brandenburg av Hohenzollern-familien kurfyrste av Brandenburg. Hohenzollerne skulle regjere Berlin fram til 1918. Da Berlin ble residensby for Hohenzollerne måtte byen oppgi sin deltakelse i Hansaen, og hovednæringen gikk fra handel til produksjon av luksusvarer til hoffet. Berlinerne var ikke tilfredse med disse endringene, og de gjorde opprør mot kongen i 1447. Opprøret ble slått ned, og som et resultat mistet befokningen mange av sine politiske og økonomiske rettigheter.
I årene etter tredveårskrigen gav kurfyrst Fredrik Vilhelm av Brandenburg Berlins innbyggere stor religionsfrihet og oppmuntret til storstilt immigrasjon. Blant annet omfattet denne imigrasjonen franske hugenotter. I løpet av Fredrik Vilhelms regjeringstid økte Berlins befolkning til 20 000. Men det var først ved fremveksten av kongeriket Preussen på 1700-tallet at Berlin fikk en sentral rolle.
[rediger] Preussen
I 1701 kronet Fredrik I seg selv til konge i Preussen (ikke konge av Preussen, siden han ikke hersket over hele Preussen). Han var mest interessert i dekor, og beordret bl.a. byggingen av slottet Charlottenburg vest i byen. Fredrik I gjorde Berlin til hovedstad i Preussen. Sønnen, Fredrik Vilhelm I (soldatkongen) var derimot en nøysom konge, som sentraliserte og forbedret den preussiske staten, og gjorde Preussen til en viktig militærmakt i Europa.
I 1709 ble Berlin og Cölln, sammen med de omkringliggende forstedene Friedrichswerder, Dorotheenstad og Friedrichstadt slått sammen under navnet Berlin, med tilsammen 60 000 innbyggere.
I 1740 ble Fredrik II (Fredrik den Store) konge av Preussen. Fredrik II var lidenskapelig opptatt av musikk, poesi og filosofi, og under hans regjeringstid ble Berlin et senter i opplysningstidens Europa. Fredrik II fikk oppført flere kjente bygninger i Berlin. Nesten alle står den dag i dag, slik som de franske og tyske domene på Gendarmenmarkt, Sankt Hedwigskathedrale, og Statsoperaen i Berlin, det kongelige bibliotek (i dag Staatsbibliothek zu Berlin) og prins Henriks slott (nå Humboldt-universitetet) langs paradegaten Unter den Linden.
Under den barnløse Fredrik IIs nevø, Fredrik Vilhelm II fulgte en stagnasjonstid for Berlin. Fredrik Vilhelm II var motstander av opplysningsideene, og innførte sensur som et undertrykkende maktmiddel.
Berlin ble en kort periode i 1760 okkupert av den russiske hæren under sjuårskrigen
I 1806 inntok Napoleon Bonaparte byen. Etter dette fulgte politiske reformer, og frie valg ble innført i 1807.
I 1810 fikk Berlin sitt første universitet, det som nå er Humboldt-universitetet. Dets første rektor var Johann Gottlieb Fichte.
I løpet av første halvdel av 1800-tallet økte Berlins innbyggertall fra 200 000 til 400 000, noe som gjorde byen til Europas fjerde største. Flere monumentale bygg av arkitekten Karl Friedrich Schinkel fra denne perioden preger Berlins historiske sentrum den dag i dag, som Neue Wache (1816-1818), Schauspielhaus på Gendarmenmarkt (1819-1821) og Altes Museum på Museumsinsel (1823-1830).
Revolusjonene i 1848 nådde også Berlin, men Fredrik Vilhelm IV slo ned opprøret og svarte med å innføre innsnevringer i stemmeretten til kun å gjelde de mest velstående borgerne. Dette systemet ble stående frem til 1918.
I 1861 ble Vilhelm I konge av Preussen. Han utnevnte liberale ministre og skapte et håp om nye reformer, men utnevnelsen av Otto von Bismarck til statsminister gjorde slutt på dette håpet.
[rediger] Det tyske riket
Preussen var den dominerende faktoren i samlingen av Tyskland. Da Det tyske riket ble grunnlagt i 1871 ble Vilhelm I keiser, Bismarck kansler, og Berlin rikshovedstad.
På denne tiden hadde Berlin blitt en industriby med 800 000 innbyggere. Utbedring og utbygging av infrastrukturen var påkrevd, og i 1896 startet konstruksjonen av U-Bahn (ferdigstilt i 1902). Områdene rundt bysentrum, som Kreuzberg, Prenzlauer Berg, Friedrichshain og Wedding ble tett bebygd med bygårder for arbeiderklassen.
Det forente Tyskland ble på mange måter mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene var før samlingen. Det ble opprettet en Riksdag, og alle menn hadde stemmerett i riksdagsvalget. Samtidig måtte lovforslag også godkjennes av et Bundesrat, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres.
Første verdenskrig førte til sult i Berlin. Vinteren 1916/1917 var 150 000 mennesker avhengige av matforsyninger, og det brøt ut flere streiker. Etter at krigen var over abdiserte den reaksjonære og anti-demokratiske keiser Vilhelm II. Sosialdemokraten Philipp Scheidemann og kommunisten Karl Liebknecht proklamerte begge en tysk republikk. De neste månedene ble Berlin en kamparena for de stridende politiske grupperingene.
[rediger] Weimar-republikken
Tysklands nederlag i første verdenskrig hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.
Den 23. november 1918 gjorde soldatene i Berlin opprør. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det sosialdemokratiske SPD og dannet sitt eget parti, KPD. Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte Frikorpsene. Kommunistlederne Rosa Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919. Den 19. januar ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven var i samtiden sett på som svært liberal og progressiv.
Historiske befolkningstall
1400: 8 000 innbyggere (Berlin og Cölln)
1600: 16 000
1618: 10 000
1648: 6 000
1709: 60 000
1755: 100 000
1800: 172 100
1830: 247 500
1850: 418 700
1880: 1 124 000
1900: 1 888 000
1925: 4 036 000 (etter utvidelse av byområde i 1920)
2003: 3 388 477
I 1920 utvidet man Berlins bygrenser til omliggende byer som Charlottenburg, Köpenick og Spandau og dannet «Stor-Berlin» (Groß-Berlin). Byens innbyggertall ble slik nesten doblet over natten, fra to millioner til nærmere fire millioner innbyggere.
Den økonomiske situasjonen var vanskelig, ettersom Tyskland måtte betale store summer i krigserstatning etter Versaillestraktaten. Regjeringen reagerte med å trykke opp så mye pengesedler at inflasjonen kom ut av kontroll. På det verste var en amerikansk dollar verdt rundt 4,2 trillioner mark. Fra 1924 bedret situasjonen seg på grunn av nye forordninger fra de allierte maktene, amerikansk hjelp og en bedret økonomisk politikk. Berlins «gullalder» kunne begynne. Den ble kontinentets største industriby. Personligheter som Walter Gropius, Albert Einstein og Berthold Brecht gjorde byen til et kulturelt og intellektuelt senter i Europa. Byen kunne friste med forretninger på linje med London og et pulserende natteliv på linje med Paris, med utallige kaféer, nattklubber og teatre.
I 1922 ble jernbanenettet som bandt sammen Berlin og de omkringliggende forstedene elektrifisert og ombygd til S-Bahn, og året etter åpnet Tempelhof lufthavn.
I tiden før det økonomiske krakket i 1929 hadde Tyskland 450 000 arbeidsløse. Dette året vant nazistene de første setene i byparlamentet i Berlin. Selv om den politiske situasjonen i andre deler av Tyskland var kaotisk, lyktes sosialdemokratene å danne et stabilt demokratisk styre i Preussen, og Berlin var hele tiden en sosialdemokratisk høyborg. Den 12. juli 1932 ble den sosialdemokratiske preussiske regjeringen under Otto Braun avsatt i et militærkupp. Republikken nærmet seg sammenbruddet under trykket fra ekstreme krefter både på høyre- og venstresiden. 30. januar 1933 ble Adolf Hitler kansler.
[rediger] Det tredje riket
Berlin var aldri noe senter for den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland, som hovedsakelig hadde sine røtter i Bayern og Østerrike. Som hovedstad for Weimar-republikken og en utpreget rød og liberal by sto Berlin for det meste av det nazistene ville nedkjempe, men byen fortsatte likevel å være hovedstad under det såkalte «tredje riket».
Den 27. februar 1933 ble Riksdagsbygningen stukket i brann. Dette ga nazistene muligheten til å sette til side grunnloven, og åpne for forfølgelse og arrestasjon av nazipartiets motstandere. Massearrestasjonene som fulgte var begynnelsen på de dramatiske begivenhetene som i løpet av en knapp måned førte til at rikskansler Hitler kunne etablere seg som diktator.
Den 10. mai 1933 gjennomførte SA og nazistiske ungdomsorganisasjoner den berømte bokbrenningen på Opernplatz (nå Bebelplatz) ved Unter den Linden, etter initiativ fra Joseph Goebbels, Hitlers propagandaminister. Nazistene brente denne dagen over 20 000 bøker av bl.a. jødiske forfattere, og kjente forfattere som Thomas Mann, Heinrich Heine og Karl Marx.
I 1933 bodde rundt 170 000 jøder i Berlin. Dette utgjorde en tredjedel av hele den jødiske befolkningen i Tyskland, og 4 % av Berlins innbyggere. En tredjedel av disse var fattige innvandrere fra Østeuropa, som hovedsakelig bodde i området nær Alexanderplatz kalt Scheunenviertel. Rundt 1939 bodde fremdeles 75 000 jøder i Berlin. 50 000 av dem ble deportert til konsentrasjonsleire, hvor de fleste ble myrdet. Over 1200 jøder overlevde den nazistiske terroren i skjul i Berlin.
Tre mil nord for Berlin lå konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som hovedsakelig holdt sovjetiske krigsfanger og politiske opponenter. Sachsenhausen hadde underleire i nærheten av fabrikker hvor fangene måtte arbeide. Flere av disse underleirene lå inne i selve Berlin.
I 1936 ble de olympiske sommerlekene holdt i Berlin, og dette ble brukt som et utstillingsvindu for Hitler og det nasjonalsosialistiske riket. I denne forbindelse ble forfølgelser av forskjellige grupper dempet eller lagt på is, og mange lot seg imponere av den tyske statens sosiale ordninger.
Hitler ville gjøre Berlin om til Welthauptstadt Germania, en by ingen før hadde sett maken til, etter planer av i første rekke Albert Speer. Bare et fåtall av de enorme bygningene og monumentene ble påbegynt før alle ressurser måtte settes inn i det tyske krigsmaskineriet under 2. verdenskrig.
[rediger] Berlin under andre verdenskrig
Den allierte bombingen av Berlin startet i 1943 (et tidlig angrep ble gjennomført i 1940 som et ledd i britisk krigspropaganda). Bombetoktene på tyske storbyer økte i omfang, og i 1944 var det ikke uvanlig at over 1000 4-maskiners bombefly deltok i toktene. Den 18. mars 1945 alene deltok 1250 amerikanske fly i et angrep på Berlin.
Den 20. januar 1942 sammenkalte Reinhard Heydrich femten høyt rangerte medlemmer av SS, NSDAP, den nazistiske politiledelsen og ledere av ulike departement til en konferanse i Berlin ved innsjøen Wannsee. Wannsee-konferansens formål var å trekke opp retningslinjene for hvordan masseutryddelsene av jøder rent praktisk skulle gjennomføres.
Den 16. april 1945 satte 2,5 millioner sovjetiske tropper i gang angrepet på Berlin. Hitler hadde bestemt seg for å bli i byen, samtidig som han erklærte at byen skulle holdes for enhver pris. Etter to ukers harde kamper hadde mesteparten av byen kommet på sovjetiske hender, og den 30. april begikk Hitler selvmord i førerbunkeren.
Ødeleggelsen på bygninger og infrastruktur var nær total i store deler av bykjernen, og alt i alt en femtedel av byens bygningsmasse lå i grus ved krigens slutt i mai 1945.
[rediger] Delingen av Berlin
Etter krigen ble byen delt mellom de seirende maktene. Bonn ble provisorisk hovedstad i Vest-Tyskland. Vest-Berlin ble delt inn i britisk, fransk og amerikansk sektor, mens Sovjet okkuperte den østlige delen av byen, og gjorde den senere til hovedstad i DDR. Den vestlige delen ble sett på som en demokratisk utpost midt inne i det som ble Østblokken, og fikk derfor stor betydning under den kalde krigen.
- USA okkuperte bydelene Neukölln, Kreuzberg, Tempelhof, Schöneberg, Steglitz og Zehlendorf.
- Storbritannia okkuperte bydelene Tiergarten, Charlottenburg, Wilmersdorf og Spandau.
- Frankrike okkuperte bydelene Wedding og Reinickendorf
- Sovjetunionen okkuperte bydelene Mitte, Prenzlauer Berg, Pankow, Weißensee, Friedrichshain, Lichtenberg, Treptow og Köpenick.
[rediger] Berlinblokaden
Den økende politiske forskjellen mellom de allierte og Sovjetunionen førte til at sovjeterne sperret av områdene rundt Vest-Berlin den 24. juni 1948 (den såkalte Berlinblokaden). Forsøket på å presse ut vestmaktene varte til 11. mai 1949, og innbyggerne i Vest-Berlin fikk i mellomtiden fløyet inn forsyninger via «luftbroen til Berlin». Totalt ble 2 250 000 tonn forsyninger levert til Berlin under blokaden, og på det meste landet et fly hvert minutt. Tilsammen ble det foretatt 277 804 flyvninger. Pilotene på fraktflyene, som hovedsakelig landet på Tempelhof lufthavn, pleide av og til å kaste ut søtsaker til barna da de gikk inn for landing. Flyene fikk derfor tilnavnet «Rosinenbomber» (rosinbombere) på folkemunne.
[rediger] 17. juni-opprøret
Under byggingen av prestisjeprosjektet Stalin Allee (nåværende Karl-Marx-Allee) i Friedrichshain gikk 60 arbeidere ut i streik med krav om opphevelse av pålegg om større arbeidsbyrde. Dagen etter, den 17. juni 1953 utvidet protesten seg til generalstreik, og protestmarsjer spredde seg til hele Øst-Tyskland. Sovjetiske tropper måtte tilkalles for å slå ned opprøret, noe de gjorde med vold etter å ha møtt innbitt motstand fra befolkningen. Minst 153 mennesker ble drept i kampene. Fortsettelsen av Unter den Linden fra Øst-Berlin inn i Vest-Berlin, den tidligere Charlottenburger Chaussee, ble omdøpt til Strasse des 17. Juni til minne om opprøret, og 17. juni ble gjort til nasjonaldag i Vest-Tyskland.
[rediger] Berlinmuren
- Se hovedartikkel Berlinmuren
De første årene etter opprettelsen av staten DDR flyttet over tre millioner østtyskere til Vest-Tyskland, de fleste av dem via Berlin hvor det fremdeles var mulig å bevege seg fritt mellom de ulike delene av byen. For å stoppe det massive tapet av arbeidskraft, særlig blant de unge og utdannede, bygget det sovjetisk-innsatte regimet i 1961 en 43 km. lang mur som delte byen i to. De østtyske myndighetene kalte muren en «anti-fascistisk forsvarsmur», men for den vestlige verden ble den et symbol på «jernteppet» og delingen av Europa.
Den 26. juni 1963, på 15-årsdagen for starten på luftbroen til Berlin, holdt USAs president John F. Kennedy sin berømte tale foran Vest-Berlins rådhus, til støtte for Berlins befolkning som opplevde en vanskelig tid etter delingen av byen. Presidentens berømte formulering «Ich bin ein Berliner» ble stående som et slagord for Berlin som symbol på frihet og demokrati.
Berlinmuren ble et stadig mer effektivisert grensesystem som nærmest hermetiserte Vest-Berlin. Den ble voktet med minefelt, piggtråd, soldater og i en periode også med selvutløsende skudd. Grenseoverganger som Checkpoint Charlie mellom Mitte og Kreuzberg ble symboler i seg selv, og gjenstand for utallige scener i thrillere om den kalde krigen, på film og i litteraturen.
Det var også ved Checkpoint Charlie at den dramatiske konfrontasjonen mellom sovjetiske og amerikanske stridsvogner fant sted den 27. oktober 1961, etter en tvist om hvorvidt diplomatisk personell fra vestmaktene kunne bevege seg fritt inn i Øst-Berlin. I ett døgn sto troppene mot hverandre med ordre om å skyte om det ble åpnet ild fra motparten, men konflikten løste seg til slutt på fredelig vis.
Høsten 1989 måtte de østlige regimene som omtalte seg som kommunistiske gi tapt for presset fra befolkningen, etter omfattende demonstrasjoner bl.a. i Berlin og Leipzig. Berlinmuren falt natten til fredag 10. november 1989 etter en pressekonferanse holdt av politbyråmedlemmet Günter Schabowski, der han informerte om nye reiseforordninger for østtyske borgere gjennom muren. Det nye reglementet var på det tidspunktet ennå ikke vedtatt av DDRs nasjonalforsamling.
Rundt 240 østtyskere ble drept og ca. 260 ble skadet under fluktforsøk gjennom muren. Etter DDR-statens sammenbrudd ble mange politiske ledere i Øst-Tyskland straffeforfulgt for bl.a. drapene på flyktninger og dømt til lange fengselsstraffer.
[rediger] Dagens Berlin
Fra 1990 har det foregått en omfattende byggeaktivitet og rekonstruksjon av byen slik den var før krigen. Berlin ble hovedstad i et gjenforent Tyskland i juni 1991. Ministeriene og statsbyråkratiet flyttet fra Bonn til Berlin i 1999, og byen fremstår igjen som et av Europas viktigste politiske og kulturelle sentre.
[rediger] Litteratur
- Antony Beevor. Berlin, nederlaget 1945. Damm, 2004.
- R.G. Grant. Muren i Berlin. Libretto. 2000. (For barn/ungdom)
- T.B. Stornæs-Nilsen. Berlin, et europeisk drama. Aschehoug, 1991.
- «Tema: Berlin». I: Arr, idéhistorisk tidsskrift, nr 2, 1996 jfr innholdsfortegnelse

