Akershus slott og festning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Akershus slott, borggården
Forstørr
Akershus slott, borggården
Akershus festning
Forstørr
Akershus festning

Akershus slott og festning (ofte bare Akershus festning) er en av de mest betydelige festningene i Norgeshistorien. Den ble opprinnelig bygget som en middelaldersk kongeborg med sete for kongens representanter, beliggende strategisk beliggende på Akersneset i Oslo. På 1600-tallet ble den bygget om til et renessanseslott omgitt av en bastionfestning. Den over 700 år gamle borgen har overlevd flere beleiringer, men har aldri blitt inntatt med makt av en fiendtlig, utenlandsk hær.[1]. Den ble først lagt ned som militært anlegg i 1815, men reetablert i perioden 1820-1850. Den gikk endelig ut av operativ militær drift i perioden 1850-1900 og gikk da over til å være militært hovedkvarter, skole og depot- og forlegningsområde. Deler av anlegget ble også benyttet som fengsel og straffarbeidsanstalt fra 1820.

Festningen har navn etter gården Aker, som eide neset hvor borgen ble bygget. Navnet er sammensatt av gårdsnavnet (fra norrønt Akr, åker), og hús i betydningen borg eller kastell. Borgen har så gitt navn til lenet, amtet og fylket Akershus. Gården Aker lå midt i Osloherad og ble valgt til kirkested, og dermed fikk sognet og senere herredet også navnet Aker.

Området er fortsatt militært, og det daglige vaktholdet ivaretas av Hans Majestet Kongens Garde. Forsvarsmuseet, Hjemmefrontmuseet og Forsvarsstaben har lokaler på Akershus Festning.

Innhold

[rediger] Dagens festningsområde

Festningsområdet utgjør et areal på rundt 170 daa og har en bygningsmasse på tilsammen 91 000 . Det indre festningsområdet er det muromkransede området, med den opprinnelige middelalderborgen med de utenforliggende bastionene. Dette er de områdene som har de best bevarte festningselementene, både når det gjelder fortifikasjonene og bygninger. Dette skyldes omfattende restaureringsarbeider i første halvdel av 1900-tallet. Det ytre festningsområdet er resten av anlegget, med festningsplassen, området rundt Forsvardepartementet og kvartalet i Myntgata. Dette b estår vesentlig av militær bebyggelse på 1800-tallet og ble oppført etter at festnigen hadde gått ut av bruk som operativt militært anlegg og delvis på tomter til tidligere forvarsverker. Denne bebyggelsen er tilpasset den øvrige bebyggelsen i Kvadraturen. Enkelte strukturer fra før 1814 er bevart rundt Festningsplassen, dels supplert med rekonstruksjoner.[2]

[rediger] Historie

[rediger] Middelalderen fra 1287 til 1527

I 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske adelsmannen Alv Erlingsson, men den gamle kongsgården kunne ikke forsvare byen effektivt. Behovet for et sterkere forsvarsanlegg ble dermed tydelig.

Man vet ikke sikkert når borgen ble påbegynt, men man antar at det var i 1290-årene under kong Håkon V Magnusson, (som også anla Båhus festning og Vardøhus festning. Første gang Akershus er nevnt i skriftlige kilder er i 1300, i et brev fra kong Håkon til Mariakirken i Oslo. Brevet sier ikke noe om hvor langt byggearbeidene da var kommet. Akershus ble etter flere utbygginger en sterk festning, kanskje en av de sterkeste i Norden. I 1308 motsto borgen for første gang en beleiring. Det var den svenske hertug Erik av Södermanland som beleirer borgen sammen med en rekke norske stormenn. Denne beleiringen ble hevet av en lokal norsk bondehær. I 1330-årene gjorde mange norske stormenn opprør mot kongefellesskapet med Sverige og fikk blant annet kontroll over Akershus i perioder. Svartedauen fikk ingen umiddelbar virkning for Akershus festning. I 1360- og 1370-årene bodde Håkon VI på Akershus, og han beordret store byggearbeider på festningen.

Først i 1449-1450 ble Akershus beleiret igjen, denne gangen av den svenske kongen Karl Knutsson Bonde. Han måtte heve beleiringen etter en tid. Borgen ble ikke beleiret igjen før i 1502, da den norske adelsmannen Knut Alvsson reiste en hær fra grensestrøkene mot Sverige, inntok Akershus (og Tunsberghus) og avsatte den danske høvedsmannen Peder Griis. Samme år beleiret skotske leiesoldater i den danske kongens tjeneste Akershus. Denne beleiringen mislyktes, men etter å ha utskrevet hver tredje mann på Sørøstlandet forsøkte kongen å gjenvinne kontrollen over Akershus. På vei til fredsforhandlinger ble Knut drept av kongens menn, og på denne måten gjenvant kongen kontrollen over Akershus.

Borgen ble på nytt beleiret i 1523, denne gangen av svenske soldater. Under dekke av grevefeiden i Danmark forsøkte Gustav Vasa å sikre seg kontrollen over Norge. For å nekte fienden husvære brente Oslos befolkning sine hus, og de svenske soldatene måtte kort tid etter vende hjem med uforrettet sak.

[rediger] Renessanseslott 1527 til 1653

Forstørr

I 1527 slo lynet ned og forårsaket store skader på borgen, spesielt det indre borgområdet. Det var en svak borg som skulle motstå kong Christian IIs beleiring fra 1531 til 1532. Store deler av mannskapet var ute på annen tjeneste, og bare 20-30 mann var tilbake i borgen da beleiringen startet. Dette visste imidlertid ikke den tallmessig overlegne Christian II da han inngikk våpenhvile med borgens høvedsmann Mogens Gyldenstjerne. I mars året etter ble beleiringen hevet av styrker fra Danmark og Lübeck. Under kampene ble blant annet Hovedøya kloster totalskadd, og stein fra ruinene ble senere brukt til byggematerialer på Akershus festning. Etter denne beleiringen ble borgen utbedret og forsterket. I 1567, under den nordiske syvårskrigen, ble borgen igjen beleiret, denne gangen av svenske styrker.

Det var først med den dyktige, energiske og Norges-orienterte Christian IV, født 1573, konge 1591-1648, at byggeaktiviteten for alvor ble satt igang igjen. Kongens politikk baserte seg på en sterk militærmakt, og i 1593 begynte han en omfattende utbygging for å holde følge med den militærtekniske utvikling, særlig av kanonenes ildkraft. Byggingen ble dels finansiert med en årelang ekstraskatt på Østlandet og Agder, og dels ved pliktarbeid, også for kvinner, som særlig ble satt til å bære teglstein. I 1604 sto første byggetrinn ferdig, med borgen omgitt av nye befestninger (Øvrevoll) bygget etter det italienske bastionsystem med steinkledde jordvoller. Videre utbygging foregikk i årene 1616-1646.

Men det var særlig den radikale ombyggingen av den gamle middelalderborgen til et renessanseslott som ga borgen den nye silhuetten vi idag kjenner. Restene av det gamle hovedtårnet Vågehals ble revet, og trappetårnene Blåtårn og Romerikstårnet ble reist. Bygningene rundt borggården ble gjort sammenhengende ved ombygginger og tilbygg. Det gamle kruttkammeret under slottskirken ble ominnredet til fire fangehull, hvorav to fortsatt eksisterer. Kongens og stattholderens rom ble utbedret og rikt innredet. Den nye borgen og slottet framsto i sin samtid som en by i byen.

Christian IV ønsket å knytte byen (som fortsatt hadde samme plassering som den gamle middelalderbyen) og borgen nærmere sammen, og da Oslo brant i 1624, beordret han at byen skulle gjenreises inntil festningsmurene. Den nye byen fikk navnet Christiania og ble en festningsby omgitt av voller, med Akershus festning som citadell.

[rediger] Festning 1653 til 1820-årene

Ved freden i Brömsebro etter Hannibalfeiden i 1643-1645 måtte Danmark-Norge avstå de gamle norske landskapene Jemtland og Herjedalen, og etter krigene 1657-1660 også Båhuslen. Disse tapene og grenseendringene gjorde Akershus festning enda viktigere som nasjonal befestning. Festningen ble derfor videre utbygget under ledelse av nederlenderen Isaac van Geelkerck.

Som tidligere ble festningen fortsatt brukt som sted for kongehyllinger, stendermøter og leilighetsvis som kongebolig, i tillegg til å ivareta militære funksjoner. Men etterhvert ble de representative oppgavene mindre viktige, særlig etter at Norge mistet de fleste av sine egne riksinstitusjoner ved innføringen av eneveldet i 1660. Utover på 1600- og 1700-tallet ble de representative bygningene stadig mer umoderne, og vedlikeholdet ble forsømt. Festningens preg av å være utelukkende en militær installasjon ble tydeligere. Det eneste sivile innslaget gjennom 1700-årene var Overhoffretten. De militære anleggene ble opprustet mot slutten av 1600-tallet og fram mot 1750, da de ytre forsvarsverkene ble forsterket. Etter en bybrann i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt, mens Akershus til gjengjeld ble utvidet på bekostning av bybebyggelsen. Store og mektige steinkledde voller med fremskytende bastioner gikk rundt hele festningen, som opptok et nesten like stort areal som hele byen Christiania.

8. mars 1716 ble det utvidete anlegget angrepet for første gang. Den svenske konge Karl XII angrep overraskende med 10.000 mann. Under stor forvirring fikk kommandanten, oberst Jørgen Christopher von Klenow, samlet 3.000 forsvarere og holdt ut en langvarig beleiring før svenskene til slutt måtte trekke seg tilbake.

Som ved all annen fortifikasjon løper den militære utvikling foran og fra de eksisterende forsvarsanlegg, og dette rammet Akershus festning rundt 1750. Fra denne tiden hadde ikke anlegget lenger noen særlig militær betydning, og etter unionsinngåelsen med Sverige i 1814 ble den deaktivert som festning, og deler av de ytre murene ble revet.

[rediger] Slaveri og nedbygging fra 1820-årene til 1900

Den nye hovedstaden fikk nye byggebehov, og festningen fikk en annen funksjon etter 1814. Siden den militære verdien var borte, forfalt anlegget. De ytre delene ble frigitt til byggetomter for offentlige og private formål, bl. a. til nybygg for Børsen, Christiania Theater, Norges Bank og Frimurerlosjen. Festningens voller og omgivelser ble tatt i bruk av byens borgere som rekreasjonsområde for promenader og rusleturer, og Akershusstranden ble et populært sted for bading og fiske om sommeren, og for skøyteløp om vinteren.

Bygningene på Øvre festning ble brukt til mange formål, blant annet som lager. Riksarkivet holdt til der inntil 1866, med Henrik Wergeland som første sjef. En stor del av festningen ble brukt til fengsel, omtalt som Slaveriet. Den tids kriminalomsorg var en blanding av oppbevaring – for å beskytte samfunnet – og moralsk oppbyggelsen gjennom hardt arbeid. I stedet for å henrette alvorlige kriminelle, ble de satt i tvangsarbeid. Slavene kunne settes til alle slags offentlige arbeider eller leies ut til private. Blant de innsatte var kjente størrelser som utbryterkongen Gjest Baardsen og mestertyven Ole Høiland. Utover på 1800-tallet ble det reist flere militære bygninger i områdene ved Kontraskjæret og Festningsplassen bl.a. Høymagasin, Ridehus, Kommandantbolig, militære depoter og kaserner, Gymnastikksal, verksteder og kontorbygninger for Forsvarsdepartementet og andre formål.

Som følge av det økende forfallet og byens behov for nye tomter, ble ønsket om å rive anlegget stadig tydeligere uttalt. Maleren og forfatteren Christian Krohg var blant rivningstalsmennene. Men mot slutten av 1800-tallet våknet forståelsen for Akershus som historisk minnesmerke, og motkrefter mot forfall og rivning ble omsider mobilisert.

[rediger] Restaurering og nybygging fra 1900 til i dag

Akershus festning sett fra vest
Forstørr
Akershus festning sett fra vest

Restaureringsarbeidene ble omfattende, og varte fra århundreskiftet og helt fram til 1960. Med bakgrunn i historiske undersøkelser av professor Gustav Storm fremla arkitekt Peter Blix i 1896 det første utkastet, som utløste en bevilgning fra Stortinget i 1897. Debatten gikk høyt, både om prinsipper for restaureringen (hvilke tidsepoker man skulle ta vare på og hvordan), og om hvor mye areal det restaurerte anlegget skulle legge beslag på. Blant dem som fikk gjennomslag i den faglige diskusjonen var ikke overraskende kunsthistorikeren og den senere riksantikvar Harry Fett, som mente at alle tidsaldres bidrag forjente å bli vurdert med tanke på vern, ikke bare de eldste delene fra middelalderen.

De første årene måtte restaureringen konsentrere seg om å rette opp grunnleggende skader i murer, kjellere, gulv og takkontruksjoner, med andre ord arbeider som ikke var så synlige for befolkningen. Her spilte arkitekt Holger Sinding-Larsen en sentral rolle fra 1905 til 1925. I 1929 overtok Arnstein Arneberg oppdraget som utførende restaureringsarkitekt, i samarbeid med bl.a. arkitekt Gerhard Fischer. Store fornyelser og vedlikeholdsarbeider fortsatte fram til sluttførelsen i 1960, bare avbrutt av krigsårene 1940-1945. Fra 1960 ble det faglige ansvaret overtatt av anleggets konservator, Stephan Tschudi-Madsen.

[rediger] Statens representasjonsted

Den første som i nyere tid brukte Akershus som ramme om offisielle statlige begivenheter, var Vidkun Quisling. 1. februar 1942 lot han seg utrope til «ministerpresident» ved «Statsakten» på Akershus. Der endte han forøvrig sine dager som fange sommeren og høsten 1945 inntil han ble henrettet på festningen 24. oktober.

Etter krigen ble Akershus innviet til festlokale i forbindelse med feiringen av kong Haakon VIIs 75-årsdag i 1947. I kjelleren under sørfløyen ble Det kongelige gravkapell innredet, og her er dronning Maud, kronprinsesse Märtha og kongene Haakon VII og Olav V bisatt. Det meste av restaureringsarbeidet ble avsluttet i 1962, mens Olavshallen i nordfløyen først ble fullført i 1976.

Anlegget har etter restaureringen vært regjeringens fremste representasjonssted, hvor større jubileer blir markert og offisielle middager avholdt ved statsbesøk og andre viktige begivenheter.

Parallelt med restaureringen og bruken som representasjonssted har det vært et kontinuerlig militært nærvær på Akershus festning gjennom hele 1900-tallet, i forlengelsen av en tradisjon helt tilbake til middelalderen. Anlegget har huset militære kontorer, skolevirksomhet, lagre, veksteder og lignende.

I området mot Festningskaia og Bjørvika ble det i juni 2006 ferdigstilt et nybygg som føyer sammen en del av den eksisterende bygningsmassen fra slutten av 1800-tallet. Her ble Forsvarsdepartementet og den nye integrerte ledelsen av Forsvaret samlokaliseringen. De eksiserende bygninger som inngår i komplekset er den såkalte Skolebygningen (bygning 49), Verkstedbygningen (bygning 52) og Artilleriets kontorbygning (bygning 53).

Det ble av Stortinget forutsatt at de gamle bygningene skulle rehabiliteres og delvis tilbakeføres til opprinnelig tilstand. Behandlingen av interiører og fasader skulle følge antikvariske prinsipper. Artilleriets kontorbygning ble rehabilitert utvendig og utgjør inngangen til Ledelsesbygget. Samlet ga dette 560 nye kontorarbeidsplasser innen festningsområdet.

Retterstedet
Forstørr
Retterstedet
Hjemmefrontmuseet sett fra retterstedet
Forstørr
Hjemmefrontmuseet sett fra retterstedet

[rediger] Retterstedet

På eksekusjonsplassen på Akershus ble 42 nordmenn henrettet av den tyske okkupasjonsmakten 9. og 10. februar og 17. mars 1945.

[rediger] Hjemmefrontmuseet

Norges Hjemmefrontmuseum er et museum som dekker historien om okkupasjonen av Norge under Den andre verdenskrig, med særlig oppmerksomhet på Hjemmefrontens virksomhet og vilkår. Museet holder til i bygningen «Det dobbelte batteri og bindingsverkshus» fra 1600- og 1700-tallet.

[rediger] Kommandanter

Årstall angir utnevnelsesår.

  • 1629 Ove Gedde
  • 1654 Georg Reichwein
  • 1662 Hans Jacob Schort
  • 1670 Michael Opitz
  • 1676 Frants Eberhard von Speckhan
  • 1679 Ejler Jensen Visborg
  • 1680 Hans Brostrup Schort
  • 1687 Anton Coucheron
  • 1690 Nikolaj de Seve
  • 1706 Hans Frederik Legel
  • 1708 Ernst Bugislav Waldau
  • 1709 Johan Frederik Münnich
  • 1711 Nikolaj Sibbern
  • 1712 Jørgen Christopher von Klenow
  • 1719 Georg von Bertouch
  • 1740 Johan Frederik Leben
  • 1744 Jonas Bjørnsen
  • 1762 Frans Grabow
  • 1772 Christopher Frederik Ingenhaeff
  • 1774 Hans Jacob Henning Hesselberg
  • 1806 Frederik Gotskalk Haxthausen


Commons
Wikimedia Commons har multimedieinnhold relatert til

[rediger] Eksterne lenker

[rediger] Noter

  1. ^ Festningen var under tysk kommando 1940-1945. På denne tiden var ikke lenger festningen et opertaivt militært anlegg. Den ble ikke inntatt, men kommandoen ble overgitt både i 1940 og i 1945.
  2. ^ Teksten om dagens festningsområde bygger i stor grad på Landsverneplan for Forsvaret, Forsvarets Bygningstjeneste, 2000.