Anders Lange

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Anders Lange (født 5. september 1904 i Aker i Akershus, død 18. oktober 1974), var grunnleggeren av Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Lange ble valgt inn på Stortinget som den tiende representanten fra Oslo i perioden 1973-1977 for ALP, der han var medlem av administrasjonskomiteen og formann i ALPs gruppestyre.

Innhold

[rediger] Bakgrunn, utdannelse og arbeide

Lange var sønn av lege Alf Lange (født i 1869) og Anne Elisabeth Svensson (født i 1873). Lange utdannet seg til skogtekniker ved Oddernes skogskole i 1926. Året etter arbeidet han som planteskoleleder i Argentina (1927). Etter krigen var småbrukeren Lange utgiver og redaktør av tidskriftet Hundeavisen, som kom ut fra 1948. Fra 1962 var han utgiver av og redaktør i Anders Langes Avis.

[rediger] Den karismatiske taleren

Anders Lange var en karismatisk taler, en kapitalist og liberalist, kjent for sine protester mot statlig intervensjonisme, formynderi, byråkrati, og skatter, avgifter og offentliges inngrep i folks privatliv.

En viktig verdi for Lange var forestillingen om det sterke og myndige enkeltmennesket som stod på egne ben og ikke var «pattebarn» av politikere og byråkrater.

En annen holdning var motstanden mot det han oppfattet som et knugende puritansk etablisement. Egglikøren som han dro med seg på debatter i fjernsynet, var en symbol på dette. Likeså hans mange utstuderte ironiske humor og glimrende politisk ukorrekte retorikk. Et eksempel: «Jeg skjønner meg ikke på ungdommen nå til dags. De drikker på dette fæle skvipet Coca Cola, i stedet for å drikke godt norsk øl!». Her identifiserer Lange seg ironisk først med konservative som han var imot, og i neste setning med en da fremtredende sekstitallsradikal symbolsak som han var imot, for så i tredje setning å ta avstand fra det puritanske ved det fellesskap han opprettet i de to første setningene, på en måte som var egnet til å gjøre dette fellesskap perpleks.

[rediger] Et nytt parti blir stiftet

Lange hadde på 1960-tallet uten suksess forsøkt å etablere et nytt politisk parti. At han lyktes da han forsøkte igjen i 1973, forklares med flere forhold [1]. Tiden var inne i 1973 for et skattenekter- og anti-establishment-parti, og forklares blant annet av følgende:

  • Den borgerlige regjeringen hadde skuffet. Under Borten-regjeringen hadde det skjedd en kraftig stigning i skattenivået. Den hadde blant annet innført moms. Mange følte at den borgerlige regjeringen ikke innfridd det borgerlig velgeres forventet etter et mangeårig sosialdemokratisk styre. Skattetrykket var blitt mer plagsomt enn før.
  • Dette og andre forhold skapte et inntrykk av at Borten-regjeringens ikke var et alternativ til høyre for Arbeiderpartiet. «Gammelpartiene» var blitt for like.
  • EF-striden og folkeavstemingen om EF i 1972 hadde bidratt til at de tradisjonelt sterke bindingene og autoritetsbåndene mellom parti og velgere hadde begynt å løsne slik at velgermobiliteten var økt. Dette beredte grunnen for et nytt alternativ på borgerlig side.
  • Før valget i 1973 mottok ALP penger fra apartheid-regimet i Sør-Afrika: «Vi finansierte [Anders] Langes parti slik at de kunne lansere en ukeavis. Deretter ga vi dem mer penger slik at han var i stand til å kjøre en brukbar kampanje i valget samme år (1973).» Dette skrev sørafrikaneren Eschel Rhoodie i den selvbiografiske boka «The Real Information Scandal» (1983) om sitt arbeid i det sørafrikanske informasjonsdepartementet på 1970-tallet.
  • Stortingsvalget i 1973 var det først valget der fjernsynet spilte en stor rolle. Det nye partiet var med sin alt annet enn puritanske partiformann, formidlet godt i det nye og kraftfulle mediet.
  • Valget i 1973 ga altså ALP fire mandater, og de etablerte partiene en real støkk. Fra Oslo ble Anders Lange selv valgt inn. En av de andre fire representantene som fikk plass var Erik Gjems Onstad, som senere ble ekskludert fra Frp og har gjort seg bemerket som innvandringsmotstander på ytterste høyre fløy i norsk politikk.

[rediger] ALP på Stortinget

Anders Langes protestparti vant raskt tilhengere, og partiet oppnådde i stortingsvalget samme år 5 % av stemmene, som tilsvarte 108 000 stemmer og fire mandater.

Da Lange gikk bort året etter, høsten 1974, kom Carl I. Hagen, som var 1. vararepresentant på Anders Langes partiliste, inn på Stortinget, men da som representant og leder for Reformpartiet. Hagen var på det tidspunktet han tok sete i Stortinget utmeldt av ALP. Det som en følge av en strid der Hagen hadde tatt til orde for å gjøre partiet om til et folkeparti med vedtekter, partiprogram og organisasjonsapparat. Da han ikke fikk flertall for dette, brøt han ut av partiet og stiftet Reformpartiet.

[rediger] ALP blir Fremskrittspartiet

ALP og Reformpartiet ble senere forent igjen, og ble i 1977 omdøpt til Fremskrittspartiet.

[rediger] Litteratur

  • Eide, Torbjørn Anders Lange på nært hold (Oslo 1973).
  • Eide, Torbjørn: Anders Lange som han var (Drammen 1974).
  • Rygnestad og Kvanmo: Anders Langes saga (Det norske samlaget 1993).

[rediger] Eksterne Lenker


Forgjenger:
  
Formann i Fremskrittspartiet
Etterfølger:
 Eivind Eckbo