Abbey Road (album)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Abbey Road
LP av The Beatles
Utgitt 1969
Spilt inn 1969
Sjanger rock
Lengde 44 min 09 sek
Selskap Apple Records
Produsent George Martin
Anmeldelser
Panorama.no (6 av 6)
The Beatles-kronologi
Yellow Submarine
(1969)
Abbey Road
(1969)
Let It Be
(1970)

Abbey Road er det siste innspilte albumet til The Beatles, men det nestsiste til å bli utgitt. I følge noen kritikerne kanskje det aller beste albumet som The Beatles skapte. Det ble utgitt 26. september 1969 in England og 1. oktober 1969 i USA. Det ble produsert og orkestrert ved George Martin for Apple Records.

Innhold

[rediger] Opprinnelse

Etter de bortimot katastrofale innspillingene for det utsatte ‘Get Back’-albumet, som senere ble utgitt under tittelen Let It Be, foreslo Paul McCartney overfor produsenten George Martin at The Beatles burde komme sammen og lage et album «akkurat som i gamle dager... akkurat som pleide å gjøre», fri for alle de konflikter som startet under innspillingsøkten for dobbeltalbumet The Beatles, ofte referert til som ‘The White Album’ (Det hvite albumet). Martin sa seg enig om bandet ville oppføre seg «på den måten de pleide å være», og det endelige resultat ble Abbey Road, oppkalt etter gaten som det berømte innspillingstudioet Abbey Road Studio ligger i.

Platens to sider er svært ulike i sitt vesen etter som både Paul McCartney og John Lennon hadde sine ulike mening om musikkutrykket: for å tilfredstille Lennon er det en samling med enkeltsanger på side en, mens side to, for å tilfredstille McCartney, er en lang ‘medley’ bestående av korte og ikke fullt så korte komposisjoner som sklir over i hverandre.

[rediger] Høydepunkter

Abbey Road er et spesielt høydepunkt ved at George Harrison sanger «Something» og «Here Comes The Sun» endelig beviste at han kunne komponere sanger av samme klasse som Lennon og McCartney. Den siste var faktisk basert på en tildligere komposisjon som Harrison og Eric Clapton skrev for Claptons rockegruppe Cream, «Badge», hvor sangens versovergang (‘bridge’) ble utviklet til «Here Comes The Sun».

Andre høydepunkter er Lennons rock-hymne «Come Togther»; McCartneys «Oh Darling», innspilt om morgenen hvor stemmen var på sitt mest rustne og hvor skrikingen han nesten fikk ham til å tape den; McCartneys «Maxwell's Silver Hammer» som handlet om en morder med en hammer; Lennons blytunge rocker «I Want You (She's So Heavy)»; og ikke minst klarte Ringo Starr å komme opp med «Octopus's Garden».

[rediger] Sammenhengende komposisjoner

Abbey Roads klimaks er den 16-minutter lange medleyen som består av flere korte sanger, både ferdige og mindre endelige, slått sammen og samkjørte av McCartney. De fleste sangene var skrevet og opprinnelig innspilt i demoform i løpet av innspilingsøktene til The Beatles (White Album) og Let It Be.

McCartneys «You Never Give Me Your Money», løst basert på The Beatles' finansielle problemer med Apple Records, leder inn i en lengre suite, fulgt av tre komposisjoner av Lennon: «Sun King» (som sammen med «Because» fra tidligere på albumet framviser de overdubbete vokalharmoniene til Lennon, McCartney og Harrison); «Mean Mr. Mustard», som ble skrevet under The Beatles' reise til India; og «Polythene Pam».

Deretter fulgte fire sanger av McCartney: «She Came in Through the Bathroom Window», skrevet etter at ivrig tilhenger tok seg inn i leiligheten til McCartney bokstavelig gjennom vinduet på badet; «Golden Slumbers», basert på Thomas Dekkers dikt til skuespillet «Patient Grissel», førstegang utgitt i 1603, og som McCartney satte musikk til; «Carry That Weight», en av de få sanger som har sangharmonier fra samtlige fire medlemmer. Helt til slutt og etter en pause fulgte et ironisk klimaks med «The End». Den hadde Ringo Starrs første og eneste trommesolo som har blitt innspilt, og i tillegg skarpe, alternerende gitarsoloer fra Lennon, McCartney og Harrison. En alternativ versjon av sangen finnes på albumet Anthology 3 hvor Harrisons gitarsolo er spilt opp mot Starrs trommesolo.

Den korte sangen «Her Majesty», som dukker opp etter en pause, var opprinnelig ment som en del av medleyen, men McCartney ble ikke tilfreds med den måten «Her Majesty» føyde seg inn eller ikke føyde seg inn i mønsteret, og den ble tatt ut. Men, andrelydmannen John Curlander hadde fått strenge instruksjoner om å aldri kaste noe som The Beatles hadde spilt inn, og plasserte sangen etter medleyen, etter en 20 sekunders pause. The Beatles likte denne tilsynelatende tilfeldige effekten og lot den forbli på albumet.

På noen versjoner av albumdesignet er ikke «Her Majesty» listet, men den er vist på innerplatens sanglistinger. Om man lytter nøye kan man høre en den siste noten fra «Mean Mr. Mustard» i begynnelsen, der hvor «Her Majesty» egentlig var ment å følge i medleyen. Noen mener at denne sangen historisk sett er den første Skjulte Sang på et musikkalbum.

[rediger] Det berømte omslaget

«På et tidspunkt var albumet ment å bli kalt ‘Everest’ etter det sigarettmerket som jeg pleide å røyke», minnes Geoff Emerick. Ideen inkluderte et bilde av The Beatles i Himalaya, men på den tiden da gruppen skulle ta bildet – 8. august 1969 – hadde de ikke tid til å reise til Asia. I steden gikk de rett utenfor studioet og tok bildet mens de krysser gaten på fotgjengerovergangen. Deretter fikk albumet rett og slett navn etter gaten; Abbey Road. Omslagsbildet har siden blitt et av de mest berømte i historien og det mest imiterte.

Mannen som står på fortauet i bakgrunnen er Paul Cole, en amerikansk turist som var uoppmerksom på at han ble fotografert inntil han så omslagsbildet måneder senere.

[rediger] Paul er død

Omslaget skal tilsynelatende også innholde ‘skjulte spor’ som fulgte fenomenet ‘Paul-er-død’-teoriene: Paul er barfot, ikke i takt med de andre, og holder en sigarett i sin høyre hånd (I 2004 ble sigaretten i USA digitalt fjernet fra en plakat av de puristiske, ‘politisk korrekte’ utgivere).

Bilen i bakgrunnen har nummerskiltet «281F» som tilsynelatende referer til det faktum at McCartney ville ha vært 28 år om han fortsatt levde. ‘I’ for ‘jeg’ er egentlig et ett-tall og egentlig var han 27 år.

[rediger] Etterligninger

En imitasjon av omslaget kom med en egen og spesiell hyldest: Booker T. & the M.G. spilte inn de fleste av sangene fra Abbey Road på deres album McLemore Avenue, navngitt etter gaten til Stax records studio. Red Hot Chili Peppers har også imitert omslagsbildet på deres The Abbey Road E.P., hvor hele gruppen opptrer nakne, bare dekket av noen taktfulle sokker. McCartney har selv gjort omslaget på nytt på hans konsertalbum Paul Is Live, og hvor tittelen også er et spark til de overstående ‘Paul-er-død’-teoriene.

Omslagsfotoet har også gjort Abbey Road til et spesielt populært turistmål. Hver dag kan man se turister posere som The Beatles, uten hensyn til trafikken ved at gaten fortsatt er i normalt bruk.

[rediger] Cover-utgaver

  • En måned etter den originale utgivelsen spilte George Benson inn sin versjon av albumet kalt « The Other Side of Abbey Road».
  • Som nevnt over hadde Booker T. & the M.G. en utgivelse i 1970 som mimet Abbey Road.
  • I 1998 lagde Phil Collins sin versjon av medleyen «Golden Slumbers/Carry That Weight/The End» for hyldestplaten til George Martin/Beatles med tittelen In My Life.
  • Aerosmith har laget en berømt versjon av «Come Together», innspilt for filmversjonen av The Beatles' tidligere album Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.
  • The Legendary Pink Dots etterlignet et mindre stykke fra «Here Comes the Sun» i sangen «I Love You In Your Tragic Beauty».
  • I tillegg, den er en versjon av «Golden Slumbers» av Ben Folds for I Am Sam-utgivelsen av Beatles-covere.
  • Elliott Smith lagde sin versjon av «Because» for filmmusikken til American Beauty.
  • Tenacious D er kjent for å innkludere «You Never Give Me Your Money» som en del av deres konserter.
  • Dream Theater spilte inn «Golden Slumbers/Carry That Weight/The End»-medleyen som en del av deres 1988-utgivelse kalt Xmas Demos.
  • TransAtlantic spilte også store deler av medleyen, foruten andre Beatles-sanger, på deres Live in Europe DVD, som ble utgitt i 2003.
  • Trey Anastasio har spilt inn medleyen fra «Mean Mr. Mustard» til «The End» med sin gruppe 70 Volt Parade. Den første fremføringen av denne fant sted på New Yorks Hammerstein Ballroom den 12 mai 2005.
  • Coroner spilte «I Want You (She's So Heavy)» som siste spor på deres album Mental Vortex (1991).

[rediger] Ettermæle

I 1997 ble Abbey Road utpekt til å være det 12. største album gjennom alle tider i en ‘Musikk gjennom et millennium’-avstemming utført av HMV, Channel 4, The Guardian og Classic FM. Det var det samme rankering som ble gitt en avstemning av leserne av Q Magazine i 1998. I november 2003 ble albumet pekt til å være det 13. beste rockealbum i en avstemning av kritikere, journalister og andre i musikkbransjen i magasinet Rolling Stone. Også i 2003 pekte TV-stasjonen VH1 albumet til det 8. beste noensinne. I november 2004 var det en ny avstemning i Rolling Stone som plasserte det som 14. beste album noensinne.

[rediger] Sanger:

Alle sanger er skrevet og komponert av Lennon-McCartney, unntatt hvis annet markeres.

[rediger] Side en

  1. Come Together
  2. Something (Harrison)
  3. Maxwell's Silver Hammer
  4. Oh! Darling
  5. Octopus's Garden (Starkey)
  6. I Want You (She's So Heavy)

[rediger] Side to

  1. Here Comes the Sun (Harrison)
  2. Because
  3. You Never Give Me Your Money
  4. Sun King
  5. Mean Mr. Mustard
  6. Polythene Pam
  7. She Came in Through the Bathroom Window
  8. Golden Slumbers
  9. Carry That Weight
  10. The End
  11. Her Majesty

Noter:

  • Richard Starkey er Ringo Starrs egentlige navn.
  • På en kassettversjon utgitt i USA ble sangene «Come Together» og «Here Comes The Sun» forbyttet slik at Harrisons sang faktisk åpnet albumet. Alle senere versjoner, inkludert CDen har hatt sangene restaurert tilbake til sin opprinnelig rangordning.

[rediger] Eksterne lenker